Nyheter

Bør sanksjonen mot Russland oppheves?

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen tar til orde for at sanksjonene mot Russland bør oppheves (Klassekampen 1. og 6. juni), men bommer dessverre på viktige premisser.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Braanen begår en helt avgjørende feil når han setter likhetstegn mellom sanksjonene og Russlands anneksjon av Krim, og mener at fordi Krim vil forbli russisk, bør sanksjonene oppheves. For rent realpolitisk dreier ikke konflikten seg så mye om anneksjonen, men snarere om Russlands krigføring i Donbas-regionen i Øst-Ukraina. De desidert tøffeste sanksjonene ble da også først iverksatt på sensommeren 2014 for å straffe Russland for dette.

Denne kortslutningen gjør at Braanen heller ikke behandler Russlands motiver. John Mearsheimer har imidlertid analysert dette i sin artikkel «Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault». Han mener at summen av NATOs og EUs utvidelser østover, samt frykten for at demokrati-utviklingen i Ukraina kunne smitte over til den russiske befolkningen, hadde gjort Ukraina til en tikkende bombe for Putin allerede før Maidan-opprøret, og fastslår at Russlands mål er å forhindre at Ukraina skal integrere seg nærmere med Vesten og utvikle seg til et vellykket demokrati.

Dette forklarer hvorfor Putin krever at Donbas-området skal få autonomi i Ukraina med veto-rett i viktige nasjonale spørsmål. Lykkes Putin vil Russland, via sine stedfortredere i Donbas, kunne stanse viktige reformer og beslutninger om vestlig integrasjon. Alternativt kan han la konflikten gli over i en ny frossen konflikt, slik vi har sett det i Transnistria, Sør-Ossetia og Abkhasia, og på den måten oppnå mye av det samme. Det er dette krigen i Donbas egentlig dreier seg om.

I dag fremstår imidlertid et ukrainsk NATO-medlemskap som urealistisk i overskuelig fremtid. NATO sliter allerede med for mange medlemsland med sprikende interesser, samtidig som Vesten trolig har tatt Russlands «destabilisering» av Ukraina til etterretning. Dermed står vi tilbake med et Russland som vil forhindre et fremtidig ukrainsk EU-medlemskap og forkludre utviklingen av demokratiet i Ukraina. Få vil mene at Russland har rett til å forhandle om dette.

Braanen skriver at Vesten og Russland kan «innlede likeverdige samtaler med sikte på varige fredsordninger og systemer for konfliktløsning». Med mindre Braanen tenker seg en slags Jalta-konferanse hvor Europa på nytt skal deles inn i interessesfærer, foreligger det allerede et adekvat rammeverk for dette.

Først og fremst har vi folkeretten og Helsinki-erklæringen. Utover dette har Russland bl.a. forpliktet seg til Budapest-memorandumet i 1994, hvor landet lovet å respektere Ukrainas suverenitet og grenser i bytte mot å overta Ukrainas atomvåpen, samt de to Minsk-avtalene i 2014 og 2015, som bl.a. innebar at russiske styrker og våpen skulle trekkes ut av Ukraina. Et fellestrekk er at Russland har brutt alt sammen.

Et annet problem er at Russland benekter enhver deltagelse i krigen i Øst-Ukraina, selv om det er godt dokumentert at Russland har skutt med tungt artilleri fra eget territorium inn i Ukraina, i perioder deltatt med flere tusen soldater i kampene, og hele veien støttet separatistene med våpen, penger og mannskap. Tilsvarende gjelder for nedskytingen av MH17 – Russland benekter alt, på tross av helt åpenbare beviser på russisk delaktighet.

På samme måte vil Russland kunne bryte nye avtaler med et skuldertrekk og nye benektelser. Braanens forslag lukter derfor av Münchenavtalen fra 1938 – en avtale som var like lite verdt som papiret det var skrevet på.

Det ligger i kortene at Vesten vil si seg fornøyd dersom man får stanset Putins krigføring i Donbas og presset ham til å etterleve Minsk-avtalene, muligvis supplert med innrømmelser ifm. MH17:

  • Alle russiske styrker, rådgivere og leiesoldater, våpen og militært utstyr, må trekkes ut av Donbas, slik at den militære støtten til separatistene opphører
  • OSSEs observatører må få tilgang til hele grensen som i dag er kontrollert av Russland og de russiskstøttede separatistene

Når dette er oppfylt, vil Vesten sannsynligvis gradvis oppheve sanksjonene og svelge anneksjonen av Krim. Men man får være tålmodig, historien viser at sanksjoner ikke virker over natten.

(Trykket som leserinnlegg i Klassekampen 10. juni)

Mer fra: Nyheter