Et europeisk land, Ukraina, med 45 millioner innbyggere har havnet i klørne på fanatikere som betrakter folk i en del av landet som annenrangs borgere. Erklærte fascister har inntatt viktige poster i styringsapparatet. Militser med symboler de fleste trodde forsvant i 1945, paraderer i gatene. En rettsprosess for å forby kommunistpartiet pågår. Personer som arbeidet for den tidligere presidenten, skal i henhold til en nylig vedtatt lov fratas sine stillinger. Journalister drepes og kidnappes. Folk som er mot det nye styret, bankes opp. Et regionalt opprør bekjempes ved hjelp av høyreekstremistiske militser og teppebombing av befolkede områder.
Intet av dette har, så vidt jeg har kunnet registrere, utløst noen kommentarer fra Den norske Helsingforskomité, en angivelig menneskerettighetsorganisasjon. Komiteen bruker i stedet sine krefter på å protestere mot at dramatikeren Peter Handke som for ca 15 år siden hyllet den i dag avdøde serbiske statslederen Slobodan Milosevic, har blitt tildelt en norsk litteraturpris. Vil Helsingforskomiteen for alvor hevde at tildelingen av Ibsenprisen til Handke utgjør en større trussel mot menneskerettighetene enn utviklingen i Ukraina? Eller er forklaringen på komiteens opptreden at den ikke vil kritisere det nye regimet i Ukraina fordi det er provestlig, samtidig som personer som Handke oppfattes som en trussel?
Svaret sier seg selv. Helsingforskomiteen kritiserer bare regimer Vesten oppfatter som brysomme, aldri provestlige regimer. At mennesker som Handke oppfattes som en trussel er åpenbart. Ved hjelp av antiserbisk hetspropaganda fikk organisasjoner som Helsingforskomiteen på 1990-tallet befolkningen i vestlige land til å kreve militær innblanding i borgerkrigene på Balkan. I dag, da mange er kritiske til vestlige lands utenrikspolitikk og såkalte humanitære intervensjoner (les bombekriger), er personer som Handke som protesterer mot demoniseringen av Serbia og oppfordrer folk til å tenke selv, livsfarlige for den vestlige menneskerettighetsindustrien. Jo mer kritiske folk blir til tidligere ”humanitære” intervensjoner, jo vanskeligere blir det å få til nye slike intervensjoner og andre former for innblanding i andre lands indre forhold. Og dersom det ikke lenger er politisk mulig å blande seg inn i andre lands indre forhold, trenger ikke vestlige regjeringer menneskerettighetsorganisasjoner.
Kan en organisasjon som i en verden der tusenvis av mennesker sitter på dødscelle, og der tortur og andre overgrep er utbredt, bruker sine ressurser på å bekjempe tildelingen av en litteraturpris, gjøre krav på å være en menneskerettighetsorganisasjon? Eller er Helsingforskomiteens virkelige agenda alt annet enn fremme av det de fleste forbinder med menneskerettigheter?
Bjørn Nistad
Doktor i russisk historie
Trykket i Telemarksavisa 24. september 2014.