Innlegget er skrevet i samarbeid med Ragnhild Bang Nes, seniorforsker, Mari Vaage Wang, forsker, og Brit Oppedal, seniorforsker, alle ved Folkehelseinstituttet
Det ville vært uhørt å kutte penger til forskning på kreftbehandling fordi det er kirurger – og ikke forskere – som operer bort kreften. Som ved behandling av sykdom, må også det forebyggende og helsefremmende arbeidet funderes på kunnskap. Budsjettkuttene til Folkehelseinstituttet er ikke hensiktsmessig avbyråkratisering. Det er uhensiktsmessig svekking av forskningen som legger grunnlaget for god folkehelse og kostnadseffektivitet for kommuner og tjenester.
Norge troner øverst både på Human Development Index og på rangeringen av verdens lykkeligste land. Systematisk, kunnskapsbasert oppbygging av et godt velferdssamfunn har vært en forutsetning for dette. Likevel utvikler rundt 50 % av oss en psykisk lidelse i løpet av livet, og nivået av plager blant barn og unge er alarmerende. Vi vet fortsatt ikke hvorfor.
På regjeringens hjemmeside kan vi lese at «Forskningsbasert kunnskap inngår som en del av grunnlaget for politiske og faglige beslutninger (…) Dette skal legge grunnlaget for en kunnskapsbasert praksis innen forebygging». Med nedbemanningen av Folkehelseinstituttet svekkes nettopp det kunnskapsgrunnlaget regjeringen understreker at politikken bør tuftes på. I Stortingets spørretime 27. mars avdramatiserte Høie de omfattende kuttene til Folkehelseinstituttet ved å si at: «Folkehelsearbeidet foregår først og fremst der folk bor, i kommunene». Derfor satser man ifølge Høie på styrking av kommunene som vil komme forebyggende tjenester til gode. Det er bra. Men gode intensjoner gir ikke nødvendigvis gode intervensjoner. I et kunnskapssamfunn er det ikke bare behandling av sykdom som må funderes på et solid kunnskapsgrunnlag – det må også det forebyggende arbeidet. Og på dette feltet mangler vi kunnskap.
Når regjeringen kutter mellom 11 og 18 % av bevilgningene til Folkehelseinstituttet og 1 av 5 ansatte antageligvis må sies opp, svekkes et av miljøene som står fremst i rekken for å skaffe til veie nødvendig kunnskap for lokale forebyggingsarenaer som helsestasjoner, familievern og barnehager. På avdeling for barns utvikling alene fremskaffes kunnskap om foreldrekonflikter og familiers betydning for barns helse, barnehager og skoler som forebyggingsarenaer, trivsel og helse blant barn og unge med flyktning- og innvandrerbakgrunn og om tilbud til enslige mindreårige asylsøkere. Vi forsker på oppfølging av sårbare barn og utviklingsveier til livskvalitet og god psykisk helse. Denne kunnskapen er etterspurt av både beslutningstakere og befolkningen – og av alle dem som driver det forebyggende helsearbeidet i kommunene. Kunnskapen er etterspurt også internasjonalt, nettopp fordi Norge regnes som et foregangsland innen folkehelse.
Folkehelseinstituttet besitter kilder til kunnskap på størrelse med en liten regnskog. Den norske mor-og-barn-undersøkelsen er en av de unike datakildene som driftes herfra, med omfattende informasjon om foreldre og barn i 100.000 familier. Datamaterialet gjør det mulig å forske på årsaker og utviklingsveier for utallige tilstander – fra depresjon til diabetes. Koblinger til nasjonale registre bidrar til et unikt kunnskapsgrunnlag i verdenssammenheng. Men kunnskapen spretter ikke ut og frem av datakildene. Den avhenger av forskere som kjenner kunnskapsbehovene, kan utføre analysene, skrive vitenskapelige artikler og formidle kunnskapen til både beslutningstakere og befolkningen. I fjor stod ansatte ved Folkehelseinstituttet bak mer enn 700 vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrifter. Høy forskningskvalitet gir anerkjennelse som førte til at forskningsgrupper ved instituttet innhentet 162 millioner kroner i eksterne midler bare i 2016. Solid forskning har likeledes medført at instituttet nylig fikk status som Senter for fremragende forskning om fertilitet og helse. Slike satsninger oppstår ikke i et vakuum. Det krever en infrastruktur av forskere og administrativt ansatte som kan bygge opp bærekraftige forskningsmiljøer. Opptrappingsplanen for psykiske helse bidro til at Folkehelseinstituttet fikk bygget opp landets største miljø for psykisk helseforskning i tiårsperioden fram til 2008. Å bygge ned et vellykket og ny-opprustet forskningsmiljø som regnes som et internasjonalt foregangsmiljø, harmonerer dårlig med regjeringens prioritering av kunnskap og forskning.
Når det gjøres dramatiske kutt i bevilgningen til helseforskning i et forsøk på å slanke byråkratiet, skilles det ikke mellom snørr og barter. Det kan blir et dyrekjøpt forsøk på effektivisering.