Innlegget er skrevet sammen med Madeleine Rees, generalsekretær, Women‘s International League for Peace and Freedom (WILPF), Philip Jennings, generalsekretær, UNI Global Union, Jan Gruiters, administrerende direktør, IKV Pax Christi, Kate Hudson, generalsekretær, Campaign for Nuclear Disarmament (CND), Akira Kawasaki, komitémedlem, Peace Boat, Michael Christ, administrerende direktør, International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW) og Hirotsugu Terasaki, administrerende direktør, Soka Gakkai International (SGI).
En hel verden reagerte med sinne og sjokk på ødeleggelsene som ble forårsaket av kjemiske våpen i Syria. Grusomhetene viste oss den iboende faren som ligger i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Før disse våpnene er utryddet er det en betydelig risiko for at de en dag vil bli brukt, enten med hensikt eller ved et uhell. Dette gjelder også for kjernefysiske våpen, med all sin status og symbolisme, og kostnaden ved ikke å erkjenne dette kan bli katastrofal.
Atomvåpen er laget for å ødelegge byer. De rammer vilkårlig, og virkningen kan verken begrenses eller kontrolleres. Bruk av bare en liten brøkdel av det eksisterende arsenalet - over 17.000 stridshoder - vil forandre klimaet, true matproduksjonen, og føre til at opp mot to milliarder mennesker vil sulte.
Hiroshima Committee of Experts, som analyserte USAs bombing av Hiroshima, understreker at det ikke er mulig å beskytte sivile fra et angrep med kjernefysiske våpen, enten angrepet er bevisst eller resultat av et uhell. Den eneste måten å beskytte sivile på er å forhindre at slike angrep skjer. For å hindre bruk av kjernevåpen finnes det ingen annen utvei enn å avskaffe kjernevåpnene.
Studier har vist at vi ikke vil kunne forhindre skader eller ta oss av sårede etter en så massiv detonasjon som en atombombe gir. Det er umulig å begrense skadene i møte med et våpen som kan produsere temperaturer tilsvarende solens indre kjerne.
De som er i besittelse av kjernefysiske våpen er selvsagt ikke uvitende om hvilken trussel våpnene representerer. De er heller ikke uvitende om dobbeltmoralen som omkranser disse våpnene sammenlignet med andre masseødeleggelsesvåpen. Sannheten er at atomvåpen i årtier er blitt tilegnet en nesten mytisk status: De blir sett på som «fredsbevarende» eller «nødvendige onder», og er blitt til symboler på makt og prestisje for den politiske og militære eliten i atomvåpenstater.
Ved å fortsette å rette søkelyset på de humanitære konsekvensene, erkjenner vi at atomvåpen er våpen, ikke politiske verktøy. Ingen sikkerhetsdoktrine eller teori kan skjule det faktum at enhver bruk av atomvåpen vil få katastrofale følger - enorme sivile tap og uopprettelig skade på miljø, folkehelse og verdensøkonomien.
Kjernefysisk nedrustning er ikke noe som bare angår stater som har atomvåpen. Atomvåpen er en global humanitær trussel, og ansvaret for å avskaffe dem ligger vel så mye hos atomvåpenfrie stater.
Bilder og rapporter fra Syria minner oss om at vi trenger internasjonale standarder. Våpen som ikke skiller mellom militære og sivile mål, mellom stridende og spedbarn, er uforenlig med vår idé om menneskeverd. Kjemiske og biologiske våpen har blitt forbudt gjennom juridisk bindende internasjonale avtaler. Atomvåpen er derfor en abnormalitet blant masseødeleggelsesvåpen. Dette kan vi ikke akseptere, og det første vi må gjøre er å få på plass en avtale som forbyr atomvåpen. Så lenge væpnede konflikter vedvarer, må partene respektere de internasjonale normene som fordømmer sivile tap og krever at menneskets verdighet beskyttes. Og om det ikke gjøres, må vi sørge for at det skjer.
Å erkjenne de katastrofale humanitære konsekvensene av atomvåpen betyr å ta klar avstand fra slike våpen. Det betyr å si klart og tydelig ifra om at besittelse av og trusler om bruk av atomvåpen står i direkte motsetning til humanitære prinsipper, og det betyr at dette må settes ned på papir i et juridisk bindende avtaleverk som forbyr atomvåpen en gang for alle.