Debatt

Asylpolitisk ørkenvandring

Er det i det hele tatt mulig å få til asylsentre i Afrika?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Først, å søke asyl er en menneskerett. Risikerer man å bli forfulgt på grunn av sin religion, legning, tro, politiske oppfatning eller nasjonalitet omfattes man av Flyktningkonvensjonen vedtatt i 1951, bygget på menneskerettserklæringen av 1948. Den igjen bygget på en konvensjon etablert av Folkeforbundet i 1933. Norge har, som de aller fleste land i verden ratifisert konvensjonen. Det finnes land som ikke har gjort det, som Cuba og Saudi-Arabia. Med et rekordstort antall flyktninger i verden, og et etter hvert intrikat juridisk system for å håndtere flyktninger og asylsøkere i Europa og andre steder, har det lenge vært klart at asylinstituttet er i trøbbel.

Det er bakgrunnen for den debatten som nå går i flere land om hvordan vi skal reformere systemet. Kravene kommer fra flere hold. Blant annet fra dem som i årevis har jobbet med flyktninger og menneskeretter, og som har sett hvordan dagens system er utilstrekkelig og holder folk i limbo i årevis, samt legger opp til farefulle ferder over ørken og hav. Bare i januar i år har 390 mistet livet i Middelhavet, det er hele 5 prosent av ankomstene i samme måned. Den andre gruppen som nå har begynt å diskutere asylsystemet er de som ønsker å begrense adgangen til asyl ytterligere.

Nylig oppsøkte representanter fra det norske Arbeiderpartiet sine sosialdemokratiske kamerater i Danmark, Socialdemokraterne. Danmarks største opposisjonsparti har gjort asyl- og flyktningpolitikk til en kjernesak og lagt fram en reform som har fått navnet «rettferdig og realistisk». Blant hovedpunktene finner vi å øke støtten til nærområder, og å opprette asylsentre i Afrika. Ap-leder Jonas Gahr Støre var ikke så begeistret for dette siste, men justisminister Sylvi Listhaug mente Ap burde lære av sine danske kolleger. Lignende forslag har vært luftet blant annet av den franske presidenten Emmanuel Macron, som de siste månedene har reist rundt i Frankrikes tidligere kolonier i Vest-Afrika

Den umiddelbare innvendingen mot å opprette danske eller norske mottakssentre i Afrika er selvsagt at det ikke synes å være noe sted som vil huse slike sentre. De to landene som kunne være aktuelle for det danske forslaget, Marokko og Tunisia, har alt avvist forslaget. Forslaget har som forutsetning at eventuelle danske asylsentre må ligge i demokratiske tredjeland. Danmark har selvsagt heller ikke nettverket som Frankrike kan skilte med i Vest-Afrika. Det skulle også litt overtalelse til før Niger og Tsjad kom på gli da Macron før jul ba dem huse mottakssentre, og akkurat hvordan dette skal fungere er ennå ikke klart. Også i den franske interessesfæren, men utelukket på grunn av rufsete forhold til menneskeretter, er Algerie. Og så er det Libya da. Landet har allerede leire for flyktninger, og i mange av dem er situasjonen så prekær at FN har igangsatt evakuering med fly til andre afrikanske land. Den vedvarende uroen og spillerommet dette gir for smuglere i Libya, samt behandlingen vi vet flyktninger og migranter får der, tar i alle fall denne staten av listen.

Også justisminister Sylvi Listhaug har nylig vært på reise. Hun besøkte noen av landene Norge nå skal samarbeide med om å hjelpe flyktninger «der de er». Dette er også land som kanskje kan huse mottakssentre? Første stopp for Norges justisminister var Sudan der hun møtte representanter for Afrikas eneste islamistiske regime i Khartoum. Sudan håndterer store flyktningmasser fra naboland som Sør-Sudan og Etiopia, i tillegg til minst tre konflikter innenfor egne grenser. Hovedstaden Khartoum er for mange av disse et stopp på veien til Libya og videre til Europa. Regimet er et diktatur. Å demonstrere eller skrive artikler kan være livsfarlig, om du derimot tilhører sikkerhetsapparatet er det tilnærmet straffefrihet skulle du begå overgrep. En av dem som har gjort dette, Mohamed Hamed Daglo, kjent som Hametti, leder nå en innsatsstyrke i grenseområdene Sudan-Libya, med støtte fra EU. Hametti står også anklaget for krigsforbrytelser i Darfur vest i Sudan og i området Blånilen og Nubafjellene sør i landet. Når Norge og EU nå utvider samarbeidet med Sudan for å stoppe flyktninger fra å nå Middelhavet er det folk som Hametti vi må avgjøre om vi kan samarbeide med. Under besøket i Sudan sa den norske ministeren at regimets krigsforbrytelser ikke er hennes bord, ifølge NRK. I stedet ønsket hun å få i stand en returavtale. Det vil hun også ha med nabolandet Etiopia, som hun fløy til fra Sudan. Heller ikke dette landet regnes som særlig åpent eller demokratisk.

Å opprette asylsentre høres altså tilforlatelig ut om målet kun er å ytterligere begrense asylankomster til skandinaviske eller europeiske land (den er nå rekordlav til Norge). Europas høyrepopulister kan komme unna med kun denne delen av regnestykket. Men om man har tenkt å ivareta flyktningenes menneskeretter, om man skal være både rettferdig og realistisk, som jo de danske sosialdemokratene har som en forutsetning, så blir det straks mer komplisert. Tvert imot kan samarbeidet med en del av regimene i Afrika være med på å forsterke de mekanismene som driver mennesker på flukt, nemlig konflikt og kamp om begrensede ressurser i Sahel. Diskusjonen om asylsentre må dreie seg om mer enn å vinne valg her hjemme. Den må dreie seg om realiteten på bakken, og om de som befinner seg der. De som også denne vintermåneden risikerer livet på å krysse Sahara, for så å sette ut på det iskalde Middelhavet.

Mer fra: Debatt