PROTEST: Rundt 100 møtte før helga opp i en støttemarkering utenfor Vestleiren i Kirkenes der opp mot 60 asylsøkere ventet på retur til Russland uten å få prøvd sin asylsøknad i Norge.FOTO: JAN-MORTEN BJØRNBAKK/NTB SCANPIX

PROTEST: Rundt 100 møtte før helga opp i en støttemarkering utenfor Vestleiren i Kirkenes der opp mot 60 asylsøkere ventet på retur til Russland uten å få prøvd sin asylsøknad i Norge.FOTO: JAN-MORTEN BJØRNBAKK/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

26-01-2016

Asylpolitikk uten sjel

Det er mulig det finnes en folkesjel, men det blir stadig tydeligere at asylpolitikken ikke har noen.

Vi trenger å stoppe opp og tenke over hva som skjer med landet vårt – eller rettere sagt, hva vi holder på å gjøre med det.

Det er god grunn til å frykte at Norge bryter folkeretten ved å sende asylsøkere, blant annet krigsflyktninger fra Syria, til stor uforutsigbarhet i Russland. Dette er å vandalisere et grunnleggende prinsipp om at ingen skal sendes til et område hvor de risikerer å sendes videre til krig og forfølgelse. Samtidig herjes det med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, ved at asylsøkerne gis utpreget dårlige muligheter til å påklage vedtakene. Svekker vi slike grunnleggende prinsipper, svekker vi det internasjonale menneskerettsvernet som sådan. Og Norge fører an.

Enda verre blir det når omstendighetene for returene er så ekstreme. Dette mulige bruddet på folkeretten skjer nord for polarsirkelen, og bildene viser flyktninger som hutrer i norsk sprengkulde. Vi setter mennesker på busser til Russland i omkring 40 kuldegrader, med dårlig planlagt logistikk – med den nye «superministeren» som øverste ansvarlige. Og når privatpersoner forsøker å hjelpe en fortvilt familie til å forlate asylmottaket, blir de arrestert. Hvis man måler avstanden mellom innvandringsminister Sylvi Listhaug og de arresterte privatpersonene – ja, da har man spriket i den norske folkesjelen. Det er en lang og dirrende streng, og lengre er den i ferd med å bli. Faktum er at regjeringen nå har ansvaret for maktbruk mot norske borgere som forsøker å være medmennesker i frykten og kulda.

Alt dette er varsler om at noe er på gang med oss, noe som burde uroe og skremme. Vinteren har tatt grep, og det går et isnende drag gjennom norsk asylpolitikk. Ifølge Dante er det flere lag i helvete. I den syriske borgerkrigen som mange av menneskene flykter fra, er det hett. Men i helvetes innerste sirkel, der er det ulevelig kaldt.

Når vi som samfunn er uklare på hvor langt vi skal gå i å beslaglegge flyktningers eiendeler, er det et annet varsel. Ap-leder Jonas Gahr Støre har sammenlignet dette med mottakere av sosialhjelp. Sammenligningen er lite presis. Det er her snakk om mennesker som har mistet alt. De hadde et hjem. Det er borte. De hadde møbler. De er borte. De hadde bilder av familiemedlemmer på veggen. De er borte. De hadde kanskje en datter. Hun er borte. Nå vil noen at vi skal ta klokka også. Noen ganger trenger man å kjenne det rykke i den norske folkesjela. Dette er en av de gangene.

Den massive mengden med innstramninger som regjeringen har foreslått, er en hel sekk med varsler. Innstramningene innebærer at vi skal bryte mange barrierer på én gang. Kort etter at det ble kjent at to tsjetsjenere ble torturert og drept etter retur fra Norge, tross advarsler fra både Helsingforskomiteen og den anerkjente russiske menneskerettsorganisasjonen Memorial, ønsker regjeringen å heve kravet til bevis og risiko for å få beskyttelse. Foreløpig ligger den også an til å få flertall for det i Stortinget. Da får vi en politikk som helt mangler samsvar mellom de torturerte likene på russisk jord, og innstramningspanikken i norsk politikk.

Forslaget om at vi heretter skal sette langt flere enslige mindreårige på vent fram til de fyller 18 år, er noe av det mest skremmende jeg har lest siden jeg begynte å jobbe med asylpolitikk i 1999. Vi har gjort dette en stund nå, men med en mindre gruppe i alderen 16–18 år. De menneskelige kostnadene er sterkt dokumentert i Margreth Olins film «De andre». Etter at mange nå har kjempet i flere år for at vi skal slutte å herje med disse ungdommene, ønsker regjeringen at tiltaket skal omfatte langt flere, og yngre, barn. I stedet for at vi skal integrere ungdommer som kunne ha blitt viktige og gode tilskudd til samfunnet vårt, skal vi ødelegge dem. De skal tilbringe flere år av en svært sårbar alder i frykt for hva som skal skje når de fyller 18 år – og ofte med god grunn. Hvis vi tillater oss å gjøre dette med barn, er det ikke bare asylpolitikken som mangler sjel. Det er også vi.

Forslaget om at anerkjente flyktninger må være i arbeid eller studier i fire år før de kan hente ektefelle og barn hit, angriper selve den tryggheten som skulle være kjernen i flyktningbeskyttelsen. Dette er bare ett av flere innstramningstiltak som skal gjøre det vanskeligere for familier skilt av krig og forfølgelse, å gjenforenes. For mange av disse flyktningene vil de første årene i Norge bli preget av en knugende engstelse for tryggheten til menneskene de elsker høyest, og aller mest trenger å ha omkring seg i et nytt land.

Forestill deg dette: I årevis skal du være atskilt fra din ektefelle og dine barn. Selv om du er anerkjent som flyktning, skal barna dine vokse opp uten at du får se dem, holde dem, beskytte dem – eller leve i sterk fare i et krigsherjet land, og kanskje ikke vokse opp i det hele tatt. Ingen politikere ville noen gang ha fremmet tiltak med slike konsekvenser – for grupper av mennesker de selv risikerer å være en del av.

Det står en knappestøper på veien et sted der framme som vil ta mål av den norske folkesjela. Det er stadig større grunn til å frykte at han vil anbefale omsmelting, slik han gjorde med Peer Gynt. Men det er fortsatt håp: I møte med innvandringsministeren på den ene kanten, og de arresterte aksjonistene på den andre, vil han bli forvirret.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!