FARLIG: Mens flyktningene og migrantene er en politisk hodepine i mange europeiske land, er dette også en pågående humanitær krise for dem det gjelder, skriver Maren Sæbø. Disse migrantene falt ut av en punktert gummibåt nord for Libya. FOTO: SANTI PALACIOS/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

02-07-2018

Asylpolitikk i havsnød

I debatten om asylsentre i Afrika er EU i ferd med å gjøre opp regning uten vert.

På tampen av forrige uke lyktes europeiske land å bli enige om en ny avtale om fordeling av asylsøkere som tar seg til Europa. I 2017 tok tre land, Italia, Hellas og Tyskland, imot mer enn halvparten av alle asylsøknadene i EU. Det er også disse landene som tok imot flest i toppåret i 2015, da mer enn en million mennesker kom over Middelhavet og Balkan – svært mange av dem flyktninger fra krigene i Syria og Irak.

Å få flere land til å være med å ta ansvar for disse var hovedformålet med møtet, men også tiltak for å begrense framtidige ankomster var på bordet.

Situasjonen er noe helt annet enn den var i 2015. I 2017 kom i overkant av 172.000 over Middelhavet. I år anslås det at 80.000 vil ta seg over. Dels skyldes det selvsagt at situasjonen i Syria har endret seg noe, men det skyldes også flere avtaler EU har gjort med Tyrkia og en rekke afrikanske land. På tross av nedgangen jobber EU videre med å styrke EUs organ for kontroll av yttergrensene, Frontex, ytterligere. De ønsker også å opprette det de kaller «regionale landingsplattformer», altså sentre i Nord-Afrika hvor man kan ilandsette dem som eventuelt forsøker å ta seg over Middelhavet.

Mottakssentre i Afrika er også blitt en del av den norske debatten om asylsøkere og flyktninger. Denne løsningen, som blant annet deler av Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg og statsminister Erna Solberg nå streker opp, er inspirert av arbeidet til migrasjonsforsker Alexander Betts og økonom Paul Collier.

Men der forslagene til Betts og andre fagfolk har en helhetlig tilnærming, og kommer med sterke advarsler om å røre asylinstituttet eller uthule Flyktningkonvensjonen, er norske politikere, som sine europeiske kolleger, mest opptatt av å kontrollere antallet som kommer nordover. Dette er en av hovedårsakene til at organisasjoner som til vanlig jobber i nærområder og med menneskerettsspørsmål, som Norsk Folkehjelp og Amnesty International, advarer mot forslagene som nå sirkulerer. De synes mer designet for å dytte ytterligere ansvar over på land som allerede tar uforholdsmessig mye ansvar for flyktninger i verden, uten å sikre rettighetene til de som faktisk er på flukt.

I tillegg har man så langt gjort opp regning uten vert. I fjor høst var den franske presidenten Emmanuel Macron på rundreise i Afrika, deriblant med tanke på å opprette mottakssentre. Men verken Niger, Tsjad eller Libya har så langt sagt ja til slike sentre. Det har heller ikke Egypt, Marokko eller Algerie. Flere av disse landene gjentok sitt nei siste uke.

Samtidig fortsetter meldingene og rapportene om overgrep mot flyktninger og migranter i afrikanske land å tikke inn. Dette er et resultat av at EUs «fremskutte grensekontroll» nå skjærer tvers igjennom Sahara. Mens det lenge har vært fokus på EU-partner Libyas behandling av flyktninger og migranter, er det Algerie som nå kritiseres for rett og slett å dumpe folk i Sahara. Nylig ble det rapportert om at 13.000 mennesker var blitt etterlatt i ørkenen på grensa mellom Algerie og Niger. Den Internasjonale organisasjonen for migranter (IOM) har uttrykt sterk bekymring, Algerie på sin side påstår at landet utsettes for en «humanitær svertekampanje». Det er også stilt spørsmål ved EUs avtaler med Sudan, som har satt inn milits mot folk som beveger seg nordover.

De initiativene EU så langt har stablet på fote i Afrika er altså svært tvilsomme sett fra et menneskerettsperspektiv. Det innebærer at europeiske ledere kan gjøre seg delaktig i grove forbrytelser. Og i den forbindelse spiller det faktisk ikke noen rolle om menneskene dette rammer er flyktninger eller migranter. Både flyktninger (heri asylsøkere) og økonomiske migranter er beskyttet av menneskerettighetene.

Så langt i år har rundt 45.000 mennesker flyktet over Middelhavet. For rundt 1.000 av disse innebar reisen døden. Mens flyktningene og migrantene er en politisk hodepine i mange europeiske land, er dette fortsatt også en pågående humanitær krise for dem det gjelder. Og den største gruppen av disse er fortsatt syrere. Antallet afrikanere som så langt i år har kommet over Middelhavet var per 31. mai 7.686 personer, ifølge FNs høykommissær for flyktninger. I samme periode kom det 9.646 fra Syria, Irak og Afghanistan. UNHCR oppgir ikke nasjonalitet for rundt 2.900 av flyktningene, men det er liten tvil om at konfliktene både i Midtøsten og Asia fortsatt er store bidragsytere til flyktningstrømmen. Dette er altså ikke et spørsmål om migrasjon fra Afrika til Europa, men en krise for verdens flyktninger.

Dagens flyktningkrise, eller morgendagens utfordringer med flyktninger og migranter, kan derfor ikke løses ved å dytte ansvaret over på kontinentet sør for oss. Afrika har selv 18 millioner flyktninger, en fjerdedel av alle flyktninger i verden. Tre millioner av disse flyktningene befinner seg i tre østafrikanske land, Etiopia, Kenya og Uganda. Å pålegge land i Afrika en enda større byrde er kanskje god politikk for hjemmepublikum i Europa, men det klinger ikke særlig godt i afrikanske ører.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!