«Jeg har skrevet en bok om det å jobbe i tekstilindustrien. Så slo det meg: Hvorfor skal ikke jeg kunne skrive om skrivearbeidet?» sa forfatter Tomas Espedal da Bokprogrammet i NRK intervjuet ham i 2013. «Jeg har veldig lyst til å vise at det er arbeid å beskrive det som et arbeid. Dette er egentlig hovedsaken med alle bøkene mine og forfatterskapet mitt, nemlig å få demonstrert hvor mye av skrivingen som faktisk er et arbeid».
Han er ikke alene. Norsk skjønnlitteratur, særlig romanene, er fulle av skrivearbeid. Og av forfattere, i godt selskap med andre kunstnere. I Kristine Næss’ Nordisk Råds-nominerte bok «Bare et menneske» og i Bjarte Breiteigs første roman, «Mine fem år som far», er hovedpersonene forfattere med skrivesperre. Vigdis Hjorth skriver i «Et norsk hus» om tekstilkunstneren Alma, og i «Tredve dager i Sandefjord» om en dramatiker, mens Karl Ove Knausgårds seksbinds kamp i bunn og grunn handler aller mest om å finne tid og rom til å skrive. Til å være forfatter.
Vanlig lønnsarbeid er imidlertid ekstremt underrepresentert i litteraturen. Vi finner kanskje en og annen lege, som i Trude Marsteins «Hjem til meg», og Aasne Linnestås «Opphold», og i kriminallitteraturen er politifolk, privatdetektiver, advokater og krimjournalisters arbeidshverdag nøyaktig, om enn ikke alltid like realistisk, beskrevet. Akademikere, skoleelever og studenter fins også, i universitetsromaner som «De beste blant oss» av Helene Uri og «Francis Meyers lidenskap» av Henrik Langeland og oppvekstromaner som «Mannen som elsket Yngve» av Tore Renberg eller den nylig filmatiserte «Vente, blinke» av Gunnhild Øyehaug.
Men hvor er sykepleierne? Saksbehandlere i stat og kommune? Butikkansatte? Oljeingeniører? Rørleggere og anleggsarbeidere, eiendomsmeglere og hjemmehjelper? Baristaer! Revisorer! Bussjåfører! Laboranter og låsesmeder, kantineansatte og bibliotekarer. Alle mangler. Arbeidsplassene deres også. Arbeidsoppgavene. Forfatterhovedpersonen nevner kanskje at han skal tilkalle elektriker, eller kjøpe sigaretter i kiosken. Men elektrikeren og kioskarbeiderens arbeidshverdag, deres arbeidsoppgaver og kollegiale fellesskap er svært sjelden viet oppmerksomhet i norsk skjønnlitteratur. Lest ut fra litteraturen virker det faktisk som om folk flest ikke jobber stort, med mindre de er politifolk i en krimroman. Da jobber de til gjengjeld døgnet rundt, hele året.
Grunnene er nok flere. Tradisjon er en. Med et hederlig unntak for Kjartan Fløgstad, som i over en generasjon har skrevet om industriarbeidere ved smelteverk innerst i trange Vestlandsfjorder, har det ikke vært spesielt mange vanlige lønnsmottakere i norsk litteratur tidligere heller. Resten av arbeidslivet, enten det gjelder kvinner i offentlig sektor eller folk i service- og varehandel, forbigås i stillhet, nå som før. Det er eksistensielle, mellommenneskelige relasjoner – kjærlighet, liv og død – som oftest havner mellom stive bokpermer. Pluss det Espedal kaller språkarbeid, bøker om kommunikasjon. Om ord, språk, tanke og tale.
Kanskje er det rett og slett for krevende for gjennomsnittsforfatteren å skrive interessant om arbeidshverdagen til hjelpepleiere og bilmekanikere. Å gjøre arbeidet til hovedtema, ikke bare bakgrunnskulisse. Erfarne forfattere mangler gjerne erfaring med å være annet enn nettopp forfattere, og for yngre stemmer med andre erfaringer mangler rollemodellene innen litteraturen.
Eller så er det rett å slett så enkelt som Tomas Espedal uttrykker det: «Skrivearbeidet er noe av det i hvert fall forfattere liker best å lese om».
God 1. mai, og godt lesearbeid, godtfolk!