Den mest utdaterte formuleringen har nettopp hatt 20-årsjubileum og lyder slik:
"Arbeiderpartiet vil ha levedyktige rovdyrstammer i Norge."
Den kom inn helt på slutten av landsmøtet i 1996 uten å ha blitt foreslått av noen. I det programforslaget som lå til grunn for debatten, finner vi følgende formulering:
"Ulv- og bjørnestammene i grensestrøkene har vi felles med våre naboland, og det bør legges opp til en samordnet forvaltning som gir levedyktige bestander."
Flere av dem som hadde ordet i debatten, ga uttrykk for at dette var det meste de kunne akseptere. Et landssyremedlem fra Nord-Trøndelag understreket at dette grenseoverskridende samarbeidet var en forutsetning for å programfeste "levedyktige bestander". Ingen talte imot. Ingen tok til orde for mer rovdyr.
Men da redaksjonen la fram sin innstilling på landsmøtets siste dag, foreslo den en tilføyelse som lød slik:
"Deler av den norske bestanden av de store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe er likevel sårbare eller truet. Det er et mål å sikre levedyktige bestander av disse dyrene."
Det mest forunderlige var at ingen reagerte mot dette, med den følge at programposten ble banket gjennom enstemmig. Kanskje ingen rakk å reagere?
Trolig har det også sammenheng med en forestilling om at Bernkonvensjonen påla medlemslandene å ha levedyktige bestander innenfor egne grenser. Formuleringen hadde først dukket opp i et forslag til landsplan for rovviltforvaltningen først på 80-tallet. Forslaget var utarbeidet av et tremannsutvalg av byråkrater som var nedsatt av byråkrater etter forslag fra byråkrater og med et mandat utformet av Miljøverndepartementets naturavdeling. Forslaget til landsplan ble for øvrig aldri forelagt noen folkevalgt forsamling til godkjenning.
Den ble senere innarbeidet i den første rovviltmeldinga til Stortinget. På det tidspunkt hadde
Prosessen kan gjerne starte med Arbeiderpartiets program.