Et prinsipprogram viser ideologisk forankring og er retningsgivende. Det bør selvsagt prege mer kortsiktige og konkrete program.
I Arbeiderpartiet sier vi at alle mennesker er unike, uerstattelige og like mye verdt. Vi er opptatt av å utjevne økonomiske forskjeller gjennom sysselsetting, solidarisk lønnspolitikk og en raus velferdsstat. Dette er kjempet fram av den faglige og politiske arbeiderbevegelsen.
Ulike mennesker skal ha like muligheter. Utdanning kan være en stige ut av fattigdom, særlig hvis det fører til jobb etterpå. Men uansett jobb, lønn og status: «Arbeidslinja må ikke bli så firkantet og økonomisk ensidig, at vi ikke ser verdien av frivillig arbeid.»
I Arbeiderpartiets tidligere program har visjonen vært: «En rettferdig verden uten fattigdom i fred og økologisk balanse.» Jeg mener vi bør holde denne klare og tydelige visjonen i hevd. En lignende visjon er nedfelt i vedtektene. Vi må ikke være så moderne at vi glemmer grunnleggende prinsipper. Vi må ha en klar grenseoppgang mot liberalistiske ideer. I Arbeiderpartiets nyeste program er partiets mål: «Frihet, mulighet og trygghet.» Etter min mening er dette målet for nært opp til borgerlige partiers tanker. Målsettingen er for smal. Den sier ingen ting om internasjonalt samarbeid. Sier heller ikke noe om fred og sikkerhetspolitikk. Målsettingen har heller ikke tanker om økonomiske forskjeller. Økologi er et tema som ikke nevnes eller prioriteres høyt.
Det er nødvendig med et seriøst arbeidsliv hvor flest mulig er fagorganiserte. Det trygger gode lønns- og arbeidsvilkår. Regjeringer kommer og går, fagbevegelsen består. Over tiår har fagbevegelsen utarbeidet og framforhandlet arbeidsmiljøloven som sikrer et trygt og seriøst arbeidsliv uten sosial dumping. Vi må forsvare og videreutvikle denne loven.
En økende andel av den voksne befolkningen er utenfor arbeidslivet selv om samfunnet har mange uløste arbeidsoppgaver. Ungdom som dropper ut av skolen må få tilbud om alternativ virksomhet. De trenger arbeid og meningsfull tilværelse som de mestrer. Tidigere hadde vi et samfunn hvor unge tidlig kunne komme i lønna arbeid. Det var fabrikkarbeid, industri og mekanisk arbeid. Jobb som bryggesjauer og muligheter til å reise til sjøs. På denne måten fikk de en sikker inntekt og yrkesstolthet. Det kan ikke bare være det private næringsliv som bestemmer hvilke type arbeid vi vil ha i framtiden. Her må LO og ungdom på banen for å definere hvilket arbeidsliv vi vil ha framover.I framtiden vil vi få mer digitalisering og roboter som tar over tungt arbeid, men fortsatt er arbeidskraft landets viktigste ressurs. Når maskiner og datamaskiner tar over arbeid, så må vi dele på det arbeid som finnes.
Et mer rettferdig samfunn er avhengig av et rettferdig skattesystem som omfordeler og utjevner levekårsforskjeller. Vi vet fra meningsmålinger at et flertall av velgerne ønsker et samfunn med mindre økonomiske forskjeller.
Det er behov for mer ansvarlig kontroll med markedskreftene for å forhindre grådighetssystemer. Dette gjelder spesielt boligmarkedet. Det er svært vanskelig for unge å etablere seg med familie og bolig. Det er behov for et lovverk og høyere skattelegging av boligoppkjøp så folk ikke kan spekulere i bolig. Grådige spekulanter og unnfallende politikere har bidratt til at unge mennesker har kjempeproblemer med å skaffe seg bolig alene eller med familie.
Et nytt prisipprogram må oppdateres på vårt forhold til atomvåpen og våre holdninger når det gjelder innvandring og asylpolitikk.
Politiske ledere må gjøre mer for å unngå krig og terror og i hvert fall ikke sette folkegrupper opp mot hverandre. Vi må bekjempe ytterliggående og voldelige ideologier. Solidaritet sveiser mennesker sammen og en lenke er ikke sterkere enn det svakeste ledd.
Jonas Gahr Støre har møtt Jeremy Corbyn til politiske samtaler og jeg håper de kan lære av hverandre om offentlig velferdspolitikk og gode sosialdemokratike visjoner. Støre sier i Dagsavisen at vi trenger et sosialdemokratisk kompass. Da bør vi kanskje utarbeide et nytt langsiktig prinsipprogram som viser veien videre.