Solidaritet: 1. mai 1960, Karl Johans gate.FOTO: UKJENT/ARBEIDERBEVELGESENS ARKIV OG BIBLIOTEK

Vis bildetekst
Foto:

26-07-2018

Arbeidere i alle land

I mange europeiske land står både den faglige og politiske arbeiderbevegelsen med ryggen mot veggen, etter årevis med tilbakegang og nederlag.

Da Arbeiderpartiet feiret 40-årsjubileum i 1927, skrev partileder Oscar Torp at «selve tanken om arbeidersammenslutning» ikke var noe vi hadde funnet på selv her til lands, men noe som kom fra «den store verden». Påvirkningen skjedde på to måter: Dels ved at tilreisende arbeidere fra andre land agiterte for fagorganisering og sosialisme, og dels ved at norske arbeidere fikk ideer og impulser når de tok seg arbeid i andre land, enten det var som vandrende håndverkere i Europa, som sjøfolk eller som emigranter til USA.

Et eksempel på det første var den danske salmakersvennen Marius Jantzen, som kom til Norge etter at den danske avdelingen av Internasjonalen var blitt knust av myndighetene på begynnelsen av 1870-tallet. Et eksempel på det siste var de norske og skandinaviske arbeiderforeningene som oppsto i en rekke amerikanske byer, som Skandinavisk Arbeiderforbund i New York og Den nye Tid i Minneapolis. Slike impulser fikk en korrespondent her i avisa (da den het Social-Demokraten) til å skrive i 1886 at «Arbeiderspørgsmaalet har da ogsaa i Norge gjort sit Indtog, om ikke saa direkte ved vaare egne Arbeidere, saa dog ved Udvandringen, der som en Bagevje renskyller vore Kyster og i Forening med den europæiske Aandsstrømning puster Liv og Tanker ind i vore mest afsideliggende Fjelddale».

For den tidlige arbeiderbevegelsen var internasjonalismen en dyd av nødvendighet. Da den spede skandinaviske fagbevegelsen for første gang møttes til felles kongress i Gøteborg sommeren 1886, var det for eksempel fordi de ønsket å sette en stopper for den interskandinaviske streikebrytertrafikken som pågikk. Det var nemlig ikke uvanlig at arbeidsgivere importerte streikebrytere fra andre land under arbeidskonflikter, noe blant annet typografene i Kristiania opplevde tidlig. Arbeiderpartilederen, typografen og redaktøren Christian Holtermann Knudsen skrev i 1885 at «Om denne sammenslutning i fagforeninger skal kunne udrette noget, må den sprænge Nationalitetens trange Grænser, den må blive international».

Internasjonalismen ble hjulpet fram av at arbeiderbevegelsen overalt så ut til å være i vekst. Da bryggearbeiderne begynte å utgi sitt eget blad i 1899, var for eksempel store deler av forsida viet til artikkelen «Fra vore Kammerater i Udlandet». Gjennom de nasjonale fagforeningene og sammenslutninger som Det internationale Transportarbeiderforbund ble ideen om et skjebnefellesskap på tvers av landegrenser og språk til noe mer enn et slagord; det ble en realitet. Parolen «arbeidere i alle land, foren dere!» var, til tross for sin utopiske klang, håndgripelig og konkret.

I dag er virkeligheten en annen. I mange europeiske land står både den faglige og politiske arbeiderbevegelsen med ryggen mot veggen, etter årevis med tilbakegang og nederlag. EU, som av mange håpefulle europeiske sosialister og sosialdemokrater ble tolket som en videreføring av arbeiderbevegelsens internasjonalisme, har i årevis fremmet fri bevegelse av arbeidskraft, varer og kapital, men gjort svært lite for å regulere arbeidsmarkedet og fremme det som ble solgt inn som fellesmarkedets «sosiale dimensjon». Kombinert med det feilslåtte valutasamarbeidet og det siste tiårets brutale innsparings- og krisepolitikk, har mange faglærte og ufaglærte arbeidere opplevd reallønnsnedgang, svekkede fagforeninger og å bli «working poor» – fattige til tross for at de har en jobb å gå til. I tillegg har massearbeidsløsheten bitt seg fast, ikke minst blant de unge. Kort sagt har vi fått frie markeder, men ufrie mennesker.

Sinnet og usikkerheten dette har ført til, kanaliseres nå ganske enkelt inn i motstand mot innvandring, enten det handler om innvandring fra øst- og sentral-Europa eller fra land utenfor EU. Årsaken er enkel: På arbeidsmarkedet er ikke arbeidere i utgangspunktet fagforeningskamerater, men konkurrenter. Som lønnsarbeider opplever du det helt konkret når du søker på din første jobb sammen med 500 andre, eller når bedriften du jobber i slutter å ansette folk og velger å leie inn arbeidskraft i stedet. Du merker det når du lar deg presse til å jobbe overtid, til å ta en unødvendig risiko, eller til å gjøre en dårligere jobb enn du egentlig synes er faglig forsvarlig. Det er nettopp de mest nådeløse sidene ved denne innbyrdes konkurransen fagforeningene er ment å skulle begrense. I Sverige kaller LO det for «det faglige løftet»: «Vi lovar och försäkrar att aldrig någonsin, under några omständigheter, arbeta på sämre villkor eller till lägre lön än det vi nu lovat varandra. Vi lovar varandra detta i den djupa insikten om att om vi alla håller detta löfte så måste arbetsgivaren uppfylla våra krav.»

I motsetning til tida da den internasjonale arbeiderbevegelsen ble til, er det i dag få tegn til at det blomstrer i landene rundt oss. Når vi får nytt fra «vore Kammerater i Udlandet» handler det som oftest om kamper man har tapt, ikke seire vi kan feire sammen. Til og med importen av streikebrytere er i ferd med å vende tilbake. Noen av de som har fått oppleve det, er de polske arbeiderne som arbeidet ved laksegiganten Sekkingstad og underleverandøren Norse Productions. Etter å ha vunnet en fire uker lang streik for tariffavtale, der bedriften hentet inn streikebrytere fra utlandet gjennom bemanningsselskapet Eterni, står de ansatte nå uten arbeid etter at bedriften ble slått konkurs. I den nye bedriften som er opprettet i dens sted har bare de uorganiserte blitt tilbudt arbeid.

I EU/EØS-området arbeider nå 17 millioner mennesker i et annet land enn der de har statsborgerskap. Det kunne vært en kime til vekst, velstand og solidaritet på tvers av grensene, og et faglig løfte vi kunne gitt hverandre på polsk, norsk og andre språk. Men det krever politisk kontroll og sterke fagforeninger. Så lenge vi ikke har det, blir ikke slagordet «Arbeidere i alle land, foren dere» – men «arbeidere i alle land, konkurrér med hverandre».


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!