Gjennomsnittet av meningsmålingene viser at det borgerlige flertallet gikk tapt til den rødgrønne siden i november i fjor. På dagens måling fra ANB er det et rødgrønt flertall på 88 mandater hvis Miljøpartiet De Grønne og Rødt telles med. Det er også flertall med 86 mandater for en koalisjon av Ap, Sp og KrF. Støre kan vrake og velge mellom SV og KrF. Ap-lederen blir med et slikt valgresultat statsminister uansett.
Hareides eneste mulighet for å komme i regjering hvis meningsmålingene slår til, er å gå sammen med Støre. Ap-lederen vil at han skal slå følge. Men om KrF-leder Knut Arild Hareide vil, gjenstår å se.
Regjeringsdannelser avgjøres ikke bare av størrelsen på partiene. Samarbeid i regjering baserer seg på enighet om program og et felles verdigrunnlag. Ikke minst med tanke på det siste er det overraskende at dagens Ap ivrer så sterkt for et regjeringssamarbeid med KrF.
Historisk er det knapt noe parti etter krigen, med unntak av Frp, som i verdispørsmål har ligget så langt unna Ap som KrF. Jeg var journalist i Arbeiderbladet da Per Bortens koalisjonsregjering styrte landet (Sp, H, KrF, V). Vi fulgte med argusøyne KrFs folk i regjeringen og spesielt kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik (Kjell Magne Bondeviks onkel). Vi ville vite hva denne mørkemannen kunne finne på. Det var ikke så mye å finne. Bondevik levde ikke helt opp til betegnelsen politisk mørkemann.
Når Aps ledere tenkte høyt om mulige samarbeidspartier i sentrum, var det ikke KrF og Sp, men Venstre de tenkte på. Ap er jo det gamle Venstres ektefødte barn. KrF dukket først opp med Stoltenberg og Støre.
Etter Aps solide valgnederlag i 2001, som i stor grad skyldtes at partiet tok et langt skritt mot høyre, inviterte statsminister Jens Stoltenberg KrF til regjeringssamarbeid. Påtroppende statsminister Kjell Magne Bondevik svarte høflig nei takk. Han hadde jo vunnet valget. Hva skulle KrF med Ap.
Til stor forundring for mange av oss holdt Stoltenberg fast ved KrF i diskusjonen om regjeringsalternativet foran valget i 2005. Det var først etter press fra venstresiden og fagbevegelsen at Stoltenberg slapp tanken på KrF og gikk med full kraft inn for et rødgrønt alternativ av SV, Ap og Sp. Når Stoltenberg først kom på banen, kom han som ei kule.
Det rødgrønne samarbeidet ble en valgsuksess. Nå er det som kjent forbundet med stor risiko å kopiere en suksess. Det er kanskje grunnen til at det ikke er noen begeistring i SV, Ap og Sp for et nytt rødgrønt regjeringsalternativ. Men det er heller ingen entusiasme for et alternativ som innbefatter KrF.
Da Jens Stoltenberg slo døra opp for Kristin Halvorsen og SV i 2005, tok Ap et historisk skritt mot venstre. Det skapte debatt. Med tilnærmingen til Knut Arild Hareide tar Jonas Gahr Støre et historisk skritt mot sentrum, eller høyre om man vil. Det skaper merkelig nok ikke debatt. SV stritter riktig nok litt imot. Audun Lysbakken er redd for å bli satt utenfor. Han har seg selv å takke. Det var Lysbakken som startet arbeidet med å rigge ned det rødgrønne regjeringsalternativet.
Mangel på debatt har nok sammenheng med at få virkelig tror at KrF vil bytte side. Knut Arild Hareide holder på Erna Solberg som statsminister. Landsstyret har vedtatt at KrF vil i regjering med Høyre og Venstre. Vedtaket inneholder ikke ett ord om Ap og Støre.
Leser vi mellom linjene er det mulig å skimte en liten åpning mot Ap. Hvis det ikke kommer et regjeringstog med Høyre, KrF og Venstre, kan det tenkes at KrF går på neste tog der Støre er lokfører. Støre kan bare kjøre på.
Flørten mellom Støre og Hareide tok en ny vending under Aps landsstyremøte. I sitt foredrag ga Støre samarbeidet med sentrum en sterkere prinsipiell og ideologisk begrunnelse enn det han har gjort tidligere. Støre er skremt av høyrepartienes og høyrepopulistenes framgang i Europa og USA. Skal vi klare å demme opp for høyrepopulistene, er det nødvendig å skape en allianse mellom sosialdemokratiet og sentrum.
Nøkkelsetningen i Støres foredrag til landsstyret lød slik: «Vår utstrakte hånd til sentrum i norsk politikk er ikke et kortsiktig ønske om makt etter valget i 2017. Den utstrakte hånd er uttrykk for en langsiktig overbevisning om at sosialdemokratiet og sentrum må finne sammen».
Det er neppe vanskelig for Aps velgere å være enig med Støre i dette. Spørsmålet er om KrFs velgere er av samme mening.