Støre holdt en relativt offensiv tale til landsstyret – og lovet en mye mer offensiv og tøffere opposisjonspolitikk. Har vi kompromisset for mye? Svaret på det er et entydig ja. Det tegnet ikke så verst. Noen hadde kanskje lært noe?
Så førte bråket om Marthinsen/Giske åpenbart til en unødvendig frykt basert på kjønn. Det er helt alminnelig at nestlederne får velge først. Det er når vi kommer videre i valgene til sentrale posisjoner og bør toppe laget ytterligere, for å bidra til en ny tøff opposisjon fra Ap at ledelsen opptrer feigt. Av frykt for et nytt bikkjeslagsmål om kjønn tør ikke ledelsen velge den eneste godt kvalifiserte kandidaten til forsvars- og utenrikskomiteen. De gjenvelger den hyggelige Anniken Huitfeldt framfor å satse på den betydelig mer kvalifiserte Espen Barth Eide. Huitfeldt har ikke overbevist gjennom fire år at dette er hennes felt. Det har derimot Barth Eide allerede gjort gjennom et lengre intervju i KK, som nå brukes mot ham.
Valgkomiteen/ledelsen har også valgt å omplassere Martin Kolberg, som har vært en strålende og upartisk leder av kontrollkomiteen. Han ville fortsette. Kolberg ledet komiteen myndig og lot ingen slippe unna.
Jeg mistenker ledelsen for at de synes Kolberg ble vel kritisk også til partiets synspunkter i ulike spørsmål. Bl.a. om innvandrere.
Jeg er nå spent på om stortingsgruppa nå går rett i et kompromiss med regjeringen ved å gjenvelge Thommessen som president. Det vil være en fullbrakt skandale. Og første eks. på at ingen ting er lært. Skulle vi ikke være mer offensive og kritiske?