La meg begynne med det som faktisk er verdig å huske: Iram Haqs mesterlige film «Hva vil folk si», som kom høsten 2017.
Filmen utgjør en imponerende sammensmelting av et selvbiografisk utgangspunkt og kunstens virkemidler. Det er sterkt å tenke på: Den unge jenta som en gang ble kidnappet av faren og broren og holdt fanget hos familien i Pakistan, har forvandlet denne grusomme opplevelsen til en av de beste filmene som er lagd i norsk filmhistorie. Reisen fra det ene punktet i livet – regissørens ungdomstid – til det andre – den fantastisk sterke filmen – må være en av de mest rystende frigjøringsreisene som er foretatt her til lands i min levetid.
Filmen forteller om de verste sidene ved æreskulturen. Men den forteller like tydelig om det fineste som innvandring fører med seg, nemlig mange av menneskene som kommer med den, og bidragene en regissør som Iram Haq gir til norsk kulturarv. Legg til de skamløse jentene, med Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile i spissen, som i fjor markerte seg sterkt med sin bokdebut, har du alle argumentene jeg trenger for hvorfor et land er tjent med innvandring.
Så over til den andre delen av skalaen, nemlig Sylvi Listhaugs besøk i forstaden Rinkeby utenfor Stockholm. Det nagende spørsmålet er om dette forsøket fra Frp på atter en gang å skremme velgerne med innvandrere, bidro til å avgjøre en norsk valgkamp. Listhaug visste selvsagt godt hva hun gjorde. Frp har forsøkt seg på lignende grep i alle valgkamper jeg kan huske, noen ganger til sin fordel, andre ganger ikke. De slet eksempelvis merkbart med oppslutningen i valget i 2011, da de etter terrorangrepene 22. juli ikke kunne kjøre så hardt på innvandringskortet som de har pleid å gjøre. Det er ikke til det norske samfunnets ære at Listhaug seks år senere lyktes så godt.
Integreringen i Norge har generelt gått bra, og bedre enn i stort sett alle land det er naturlig å sammenligne oss med, lenge før Listhaug kom på banen. Her er det med andre ord mye hun kan ødelegge med utspill som er best egnet til å svekke tilliten og samholdet, og øke polariseringen.
I november kom rapporten som tydelig bekreftet hvor gode farvann Listhaug har for stemmefiske av denne typen. HL-senterets kartlegging av norske fordommer viste at Frp har en betydelig utbredelse av muslimfiendtlige holdninger blant egne velgere. Hele 73,5 prosent av Frp-velgerne i undersøkelsen hadde fordommer mot muslimer. Det vil være naivt å tro at partiets velgere ikke bidrar nokså sterkt til den diskrimineringen som mange muslimer i Norge opplever, eksempelvis med tanke på sysselsetting. Samtidig er det vanskelig å se for seg at partiapparatet vil ta noe ansvar for at hvordan de kommuniserer, påvirker hverdagen til mange norske borgere negativt.
Det var med andre ord i høyeste grad bruk for Bushra Ishaqs omdiskuterte bok «Hvem snakker for oss?», og forfatterens forsøk på å nyansere de mange stereotypiske bildene av muslimer. Det er en bok som mange ville hatt stort utbytte av å lese. Det som i stedet skjedde, var at offentligheten gikk uvanlig hardt inn for å diskreditere boka. Bokas ofte gode refleksjoner ble redusert til utdrag og dels vranglesninger som kunne sette forfatteren i et dårlig lys, og de statistiske funnene ble nærmest forsøkt vraket i sin helhet.
Ingen bok representerer den absolutte sannheten om norske muslimer, heller ikke denne. Det er imidlertid et faktum at mange majoritetsnordmenn har nokså ville feiloppfatninger om muslimer, og denne boka er et viktig korrektiv til disse. Boka bør kort sagt inngå i det puslespillet av informasjonskilder som kan gi et helhetlig og nyansert bilde.
På delt plass i fjorårets bunnsjikt finner man Hege Storhaug og hennes oppfordring om å ta bilder av den angivelige muslimske koloniseringen av landet; en outrert partileder som fremmet åpenlys antisemittisme i form av Hans Jørgen Lysglimt Johansen; og selvsagt «redaktør» Helge Lurås, som etablerte sitt Resett som arena for en form for regressiv nasjonalisme som noen tydeligvis har savnet i den trolske, norske meningsheimen, et slags Folkeaksjonen mot innvandring (FMI) i dress.
Til sist, på den absolutte bunnen av fjoråret: nynazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen. Det som rystet meg mest med nazistenes marsj i Kristiansand var imidlertid ikke deres framferd, men responsen fra ledende stemmer i offentligheten. I 2000 ble nynazister konsekvent nektet å marsjere i Oslo, i tråd med våre internasjonale forpliktelser til å verne utsatte grupper. I 2017 var det derimot uvanlig mye støtte både blant jurister og i avisredaksjoner til at nynazister må få marsjere, som alle andre.
De som forsvarte denne retten til å marsjere, overså stort sett Den nordiske motstandsbevegelsens utpreget voldelige karakter, og at den de facto må regnes som en terrororganisasjon. Samtidig jobbet finsk politi med å få motstandsbevegelsen forbudt der til lands nettopp av disse grunnene, og i november ble den forbudt av finsk tingrett. Avstanden mellom rettstilstanden i to naboland kunne knapt vært større.
Man skal være varsom med å overdrive betydningen av noen håndfuller marsjerende nynazister. Man skal også være varsom med å underdrive den, spesielt for de skeive miljøene som det nynazistiske hatet i denne omgang er tydeligst rettet mot, og for jødene som vet at antisemittismen alltid ligger og lurer i bakgrunnen. I den svenske byen Umeå ble den jødiske forsamlingen stengt i fjor etter vandalisering, krenkelser og trusler hvor motstandsbevegelsen trolig var involvert, noe som få her til lands tok noen notis av. Prinsippet om ytringsfrihet skal holdes høyt hevet. Samtidig skal den balanseres mot andre grunnleggende prinsipper, som vern av utsatte grupper. På dette punktet sviktet vi i 2017.
Til alle antirasister der ute: Den antirasistiske kampen er langt fra avblåst. Vi er dessverre nødt til å ta et år til.