Det finnes mange former for populisme. Fenomenet trives godt på ytterfløyene, enten vi ser til høyre eller til venstre. I den tida vi lever i nå, er en særegen, men ikke ny variant i ferd med å finne fotfeste i flere land. Det som tidligere var sunne, liberale demokratier trues av en autoritær, til og med totalitær, populisme.
Da andre verdenskrig var slutt og stormaktene delte Europa mellom seg, sa Winston Churchill at et jernteppe er i ferd med å senke seg over Europa, «fra Stettin i Baltikum til Trieste i Adriaterhavet».
«I dag kan du kjøre hele veien langs jernteppet, og utelukkende oppholde deg i land styrt av autoritære populister», hevder Yascha Mounk. Det er en spissformulering, og alle landene langs ruta passer ikke like godt inn i definisjonen. Men postulatet til Harvard-foreleseren og forfatteren, som gjestet Oslo denne uka, er like fullt en ganske grim diagnose på dagens Europa. Langs ruta han snakker om, finner vi Ungarn og Polen. Fortsetter vi mot Svartehavet, kommer vi til Tyrkia. I øst ruver Putins Russland, og langt der borte i vest har Donald Trump tatt makten i USA.
Les også: «Jeg hoppet i stolen da Skei Grande sa hun trengte en avis for å få kastet byrådet i Oslo»
Det finnes knapt noe moderne demokrati der populistiske bevegelser ikke har fått litt eller all makt. Enten formelt eller uformelt. Mounk kommer til 17 når han teller europeiske land som er styrt av populister.
Hva er populisme? Deres grunnleggende budskap er at det er populistene, og bare dem, som representerer Folket. Dette «Folket» er ofte en litt diffus masse som ikke nødvendigvis inkluderer hele folket. Mot dette «Folket» står ytre fiender – og indre, representert ved en elite som ikke vil Folkets beste, men er mest opptatt av seg selv. Det skumle med denne retorikken, er at den definerer uenighet som illegitimt.
Å være uenig med populisten, er å gå mot Folket. Opposisjon blir forræderi, motargumenter blir unasjonal krenking. Det gjør igjen at debatter med populister blir polariserte og ørkesløse. Andre politiske uenigheter, som bygger på interessekamp eller saklige motsetninger, bringer ofte samfunnet framover. Diskusjoner med populister går som regel i sirkel, hvis de i det hele tatt beveger seg.
Det er noe grunnleggende paradoksalt i den autoritære, populistiske retorikken. Partier som står bak sterke menn som Recep Erdogan, Donald Trump og Victor Orban, hevder at de styrer på vegne av folket. Samtidig angriper de folkestyret. Første punkt som angripes, er som regel den frie, kritiske pressen.
Les også: «At Erna Solberg tør!»
Eksemplene er mange. Donald Trump har kalt mediene for folkets fiende. Det har en ekkel klang av det som ble kalt «Lügenpresse» i mellomkrigstidas Tyskland. I Tyrkia arresteres journalister. Flere er dømt til lange fengselsstraffer. I Ungarn har regjeringen systematisk presset de som eier medieselskapene til å selge sine andeler til staten eller til aktører som er allierte med det styrende partiet Fidesz. Ved å holde igjen offentlige annonser, innføre avgifter på annonseavkastningen og blokkere fusjoner, har Orban og hans allierte sørget for at 90 prosent av alle ungarske medier, inkludert samtlige regionale aviser, kontrolleres av staten eller Fidesz-allierte.
Ifølge Yascha Mounk har utviklingen nå gått så langt i Ungarn at det ikke lenger er mulig å fjerne en demokratisk valgt leder med demokratiske virkemidler.
Mounk har tre hovedforklaringer på populismens vekst. Dels skyldes det økonomien. For ikke så veldig lenge siden opplevde den vestlige befolkningen en ekstrem forbedring av levestandard. Slik er det ikke lenger. Fra å tenke at ditt liv blir bedre enn dine foreldres, er det nå vanlig å frykte at dine barns framtid er mørkere enn de utsiktene du selv hadde. Den andre komponenten er kulturell. «Europeiske nasjoner var opprinnelig bygd som monokulturer, sier Mounk, og viser til at etnisk opprinnelse tradisjonelt var en viktig del av den nasjonale identiteten. En ikke ubetydelig gruppe mener fortsatt at du ikke kan være ekte norsk, svensk, tysk eller dansk, for eksempel, med en annen etnisitet. For dem er det den etniske bakgrunnen som gjør dem til ekte innbyggere. Da er ikke vellykket integrering nødvendigvis et pluss, hvis det betyr at sjefen din er en pakistaner eller trikkekontrolløren som gir deg gebyr har foreldre fra Somalia.
Disse to faktorene, sammen med en medievirkelighet der portvokterne er borte og alle blir eksponert for hets og fake news, skaper til sammen den ganske gufne kombinasjonen som gir antidemokratiske strømninger gode vilkår. Stadig flere europeere mener at en sterk leder, som ikke er heftet av demokratisk plunder, er det som skal til for å løse problemene.
Les også: «Skittent samvittighetsspill fra NHO»
Mounks resept er økonomisk likhet, sunn nasjonalisme og en kommunikasjon som demper den enorme etterspørselen etter bedritne ideer.
Kanskje er vi for lite flinke til å minne hverandre på hvor umistelige de er, verdiene de liberale demokratiene er bygd på: Ekte folkestyre, ved at alle skal være representert – og der stadig nye minoriteter oppnår anerkjennelse. Og individuell frihet, ved at alles grunnleggende rettigheter blir respektert. Denne unike kombinasjonen av kollektivt ansvar og enkeltmenneskets ukrenkelige integritet er – for å si det rett ut, uendelig vakker. Det er farlig å ta det som en selvfølge, og det er skummelt å se hvor raskt det kan brytes ned.
Det er ikke engang hundre år siden at et slikt samfunn vi i dag tar som en selvfølge, framsto som en utopi, en fjern drøm, for de store massene. Det må ha vært et eventyr å oppleve at det ble virkelighet. Det vil være et mareritt å miste det. Vi må våkne før det skjer.