Uvanene begynte riktignok som folkekjære vaner, men selve vanen har via skolevesenet og media latt seg re-konfigurere pietistisk, strømlinjeformet etter det verdibaserte Sosialdemokratiets idealer. Disse er til forveksling lik kristne idealer, men tilhører etterhvert norsk stats-ideologi der patent er tatt på rette verdier og godhet. Tillagt et anstrøk av promiskuøs egoisme er alt fra bilkjøring til et glass vin for lengst etablert som forkastelig adferd man helst vil unngå, men av liberal medlidenhet kan akseptere - mot et passende avlat.
Boten, eller gebyret, formaliseres i lovverket som ønskelig inntekt i form av det mer embedsaktige begrepet 'avgift'. Avgiften gjøres iblant mer spiselig ved å forbinde den med en nødvendig tjeneste som utføres. Omregistreringsavgift er en slik en, du får eget navn på vognkortet og føler at en viktig transaksjon har funnet sted i din favør. At det koster noen tusen for et tastetrykk har man funnet seg i. Nordmenn bor for det meste i Norge og finner derfor ikke så lett ut at tjenesten er gratis rundt i Europa (de trolig brent ned Biltilsynet hvis man hadde forlangt en ukes lønn for 3 minutters arbeid). Strøm, vann, og kloakk avgift ditto; de er ikke goder man velger bort for å spare noen kroner.
Avgift avgrenses altså til: enten en vare eller tjeneste man ikke kan greie seg uten, eller et behov eller lidenskap man ikke vil avstå fra, selv etter at den er stigmatisert som uønsket adferd. Selv om lovgivernes langvarige 'shaming' kampanje har gitt allmenn aksept for at varen er noe Landet; de andre, ikke trenger. Ikke overraskende er det få krefter som offentlig står fram og forfekter retten til å betjene sine nikotin- og alkohol 'laster'. Man slipper unna med reguleringen uten særlig kamp. Brukeren bøyer nakken og svelger kamelen,
. Når avgiften ikke gir tilgang på en konkret tjeneste (som strøm) så begrenser den uønsket adferd, og man finner seg i det. Her oppstår imidlertid et merkbart paradoks.
Hver eneste påtroppende regjering flagger "jobb til folket" aller høyest av all tilgjengelig valgflesk ment å appellere til velgernes egen-nyttige fornuft. - Vi skal få nordmenn ut i jobb!, utbasuneres i alle kanaler. Man får et sterkt inntrykk av at 'å gi folk jobb' er ønsket adferd. Ironisk nok straffes de som ansetter folk med en bot på 14,1 % av arbeidskontraktens verdi. En liten bedrift betaler fort gebyrer på rundt èn million i året for å holde 8-10 personer unna Nav og statens egen lønningsliste.
Det oppstyltede ordet 'arbeidsgiveravgift' smaker av uunngåelighet og duperer til og med bedriftseierne som ellers kunne levd på den bøtelagte millionen. I stedet avvikler man, det er ikke drivverdig, selv om man er driftig og avhjelper staten med å holde et valgløfte de selv ikke engang prøver å innfri. Hvis 'jobb til folket' var et reelt mål hadde man nok snarere belønnet arbeidsgiveren enn å praktisk talt definere ansettelse som 'uønsket adferd'.
Hvis det er èn ting man burde kunne forvente seg av borgerlig regjering, som påberoper seg å ville redusere staten, så måtte det være å la være med å skyte ned det private initiativ. Uten det stopper virkelig Norge (og resten av verden), for staten er bare forvaltningen av det vi - folket - skaper, intet mer. Så hvorfor bremser styresmaktene bevisst verdiskapningen (og egen troverdighet)? Hvor er NHO i dette som potensielt burde kunne bli en stor seier for dem? FrP og Høyre, ja til og med KrF og Venstre, burde kunne forenes rundt 1000vis av latente stemmer som forventer at propagerte markedskrefter omsider skal få virke uhindret; frelst fra stats-autoritære etterlatenskaper. Er man 'blå' eller tar man seg bare godt ut i blått?