De siste ukene har jeg ved noen anledninger blitt kontaktet av journalister i forbindelse med metoo-kampanjen og historiene som har blitt offentlige. Jeg har takket nei til muligheten til ytring. Årsaken til dette er sammensatt.
En av faktorene er at jeg rett og slett har vært hensatt i en tilstand av stor forbauselse. Når man har levd snart 60 år på jorden har man både sett og hørt mye, men i likhet med hva Kristin Clemet ga uttrykk for i en blogg forleden, har jeg ikke på noen måte ant at omfanget av det vi i høst har samlet under merkelappen seksuell trakassering har vært så stort. Jeg forsøker å omgi meg med mennesker i alle aldre, men den bølgen av alt fra rystende historier til fortellinger som i alle fall får en til å riste oppgitt på hodet av menn(eskene)s dårskap, har rett og slett overrasket meg inn i selvransakelsen.
De fleste som er interessert i politikk hadde en startsak. For mange (kvinner) i min generasjon var det kampen for selvbestemt abort. Den var som kjent seig og langvarig, fra Katti Anker Møller til Gro Harlem Brundtland, og var også med på å revitalisere feminisme som begrep. Og selv om mange på høyresiden pussig nok ikke vil bruke begrepet om seg selv (noe jeg aldri har kunnet begripe), viser historien overtydelig at feminismen som ideologi, altså postulatet om at menn og kvinner skal ha samme rettigheter og plikter sammenholdt med erkjennelsen av at vi ennå ikke er der, har kommet langt siden 70-tallet.
Grovt tegnet handlet feminismen den gang om to slagmarker som på noen områder hang sammen. For det første var det kampen i familien, for det andre kampen på arbeidsplassen. Krav om barnehager, fødselspermisjon og fedres deltagelse i barneoppfostring og husarbeid handlet både om et bedre familieliv og likere (i alle fall leveligere) vilkår på arbeidsmarkedet. I flere år som jusstudent hadde jeg den skrekkblandede gleden av å ha senere professor og dessverre så altfor tidlig avdøde Tove Stang Dahl som mentor. Etter hennes mening var endringen i navneloven, der barn får mors etternavn dersom intet annet blir oppgitt, kvinnebevegelsens største seier. Jeg var og er uenig i dette, men synspunktet illustrerer med tydelighet hvordan feminismen den gang i stor grad ble fokusert i kamp mot patriarkatet. I parentes bemerket: Dette er muligens en av forklaringene på hvorfor det gode, effektive begrepet ”feminisme” falt i diskreditt på høyresiden.
Kampen den gang handlet også selvsagt om seksualitet. I første rekke, og interessant nok i dag, om RETTEN til den. Kvinners rett til å bruke, nyte og eksponere sin seksualitet på lik linje med menn var viktig.
Syttitallet gikk, og framtida kom. Kvinner stormet fram på de aller fleste arenaer. Mange slag ble vunnet, noen tapt. Kvinners krav endret seg på noen områder, slik verden også endrer seg som tiden går. Der jeg og mange med meg først fikk BH da tyngdekraften krevde sitt og knapt rørte en sminkepung før i 35-årsalderen, er det for eksempel selvsagt for dagens unge kvinner å få dyrke sitt utseende uten at de skal tas mindre på alvor av den grunn.
På denne bakgrunn, et etter hvert langt liv som feminist, er det jeg har grublet de siste månedene: Hvor i all verden var det vi, i alle fall jeg, trådte feil? Hvorfor har jeg ikke sett omfanget og konsekvensene av hva som foregikk?
Også her er nok forklaringen sammensatt. Likevel, på tampen av året, må jeg si meg enig i ovennevnte Clemets hovedkonklusjon: Vi, mange av oss ”vellykkede” kvinner i min generasjon, har tenkt at det bare ER slik. Når ryktene har gått, slik rykter går, har vi trukket på skuldrene og kanskje ristet oppgitt på hodet. De gangene i livet jeg har blitt betrodd slike historier har rådene mine vært: Kom deg unna drittsekken. I likhet med så mange andre har jeg sett notoriske skjørtejegere og klåfingrer klatre til topps i organisasjoner, arbeidsliv og i tillitsverv. Og holdt meg unna. For slik er det bare. En slags Catch22-vri, med andre ord: At ingenting noen gang ble gjort av noen, har ledet til en holdning om at ingenting heller kan gjøres.
Det er, for å si det mildt, ganske fælt å tenke på.
Når nå en hel tsunami av kvinner over hele den vestlige verden gjør opprør, er vi ved det viktigste vendepunktet i kampen for kvinners rettigheter på svært lang tid. Det er syttitallsfeminismens hovedtese på nytt: Det private er offentlig, det offentlige er privat. Verden er ved et punkt hvorfra det er vanskelig å se en retrett. Det som skjer er intet mindre enn en revolusjon. Ikke bare bærer dette i seg løfter for alle kvinner i arbeidsliv og organisasjoner, kunst, idrett og politikk; det må også være enormt frigjørende for alle de menn som oppfører seg anstendig og aldri kunne drømme om ikke å ta et nei for et nei.
Det går raskt, dette, så raskt at mange ikke helt henger med. Slik sett er Arbeiderpartiets agering de siste ukene et illustrerende eksempel. Ledelsen der har gjentatte ganger advart mot ”å bruke historier i intern maktkamp”.
Det er som om man får lyst til å grine. Eller kanskje heller ringe. For å forklare; langsomt og veldig tydelig: Maktkamp hører politikken til. Det har det alltid gjort, og det vil det alltid gjøre. Den eneste forskjellen mellom sommeren 2017 og jula 2017 er at et element i menneskelig adferd er løftet ut av diskresjonens lumre brønn og over i arsenalet for lovlige våpen. Uanstendighet på det seksuelle området er ikke lenger beskyttet. Selvsagt vil den slags bli brukt i ”intern maktkamp”. Det skulle da blott mankere. Det er jo nettopp kvintessensen i hele metoo-kampanjen: Oppfør deg anstendig mot meg. Om du ikke gjør det, får det konsekvenser. Det ser pinadø ut som om vi har kommet helt dit.
Gratulerer, menneskeheten.
Teksten har vært et innlegg på Anne Holts Facebookprofil 23. desember 2017.