To dager etter fødsel er brystene store. Melka pipler ut. Det gjør vondt når knopper brister. En hvit bekk merker genseren og det lukter surt i senga. I dusjen er det godt å være. Varmt vann over en sår kropp. Kroppen krever at jeg er til stede. Det er her i kroppen at livet skjer akkurat nå. Begrunnelsen for den nye tredelingen av foreldrepermisjon bunner i likestillingsprinsippet, ikke i kroppens erfaring og behov.
Jeg savner et språk som ivaretar, verdsetter og respekterer den kroppslige erfaringen det er å bli født og det å føde et nytt liv.
«For å være helt ærlig mener jeg andre småbarnsmødre også har godt av å komme ut av ammetåka, ut i jobb og begynne å dele på omsorgen.» Ingvild Reymert tar en sterk posisjon på vegen av andre når hun avslutter sin kommentar sin kommentar (10. oktober) til oppslaget «Mødre i opprør» (Klassekampen 6. oktober) på denne måten.
Verdens helseorganisasjon anbefaler å fullamme til barnet er 6 måneder, og at mor gjerne ammer til barnet er 2 år. Det er et mål å amme til barnet er 1 år samtidig som man introduserer fast føde. Som kontrast til dette hevder Reymert at småbarnsmødre «har godt av å komme ut av ammetåka».
Jeg oppfatter ammetåke som et negativt ladet begrep (noe Helen Uris nye bok Hvem sa hva beskriver at språket og kulturen rundt kvinners erfaring er full av).
Reymert bruker også begrepet til å befeste at kvinner som er hjemme med ungene sine befinner seg i en tåke. Det er en generalisering av en svært individuell og erfaringskrik periode av livet. Tåke er tungt, du ser ikke ut og finner ikke veien. Lufta er våt og klam og hodepinen trykker. Ammetåke blir brukt til å beskrive at kvinner som ammer glemmer hverdagslige ting som andre (visstnok) får med seg. Ammetåke er det som hindrer deg i å delta fullt og helt i samfunnet. Om samfunnet og arbeidslivet er standarden for stedet der et menneske kan utvikle seg, være interessant og «med», da blir det logisk at ammetåka blir et hinder for en slik deltagelse. Slikt sett er det ikke rart at Reymert mener mange har «godt av» å komme seg ut av dette hindret.
At nettopp amming blir assosiert med en situasjon der kvinner skulle befinne seg i tåka er et tydelig uttrykk for synet på amming. Til sammenligningen blir andre altoppslukende situasjoner og perioder i livet ofte beskrevet som å være i «en boble». Skuespillere er i en boble under den mest intense prøve/spille-perioden. Det kan være et prosjekt som krever det du har å gi, eller politikere som står midt i en valgkamp, en advokat som skal føre en stor sak for retten eller en som syr bunadsskjorter i mai. På Paradise Hotell er de også i en boble, ikke i tåka! Å være i bobla er positivt ladet. Bobla beskytter deg, og gir en god forklaring på at den trengs for å ivareta konsentrasjon, og synliggjør at i intense perioder klarer vi ikke å konsentrere oss om noe annet enn oppgaven vi står overfor. Bobla gjør at vi for en stund gir oss hen til det som kreves her og nå og den eneste måten å få det til på er å la alt annet flyte litt. Det er utenkelig at noen skulle mene at en politiker hadde godt av å holde på med noe annet enn valgkamp midt i valgkampen, eller at advokaten uten å blunke kan sjonglere mellom arbeid og fritid midt i en stor sak.
Å amme eller gi mat til et spebarn er mer enn å gi næring. Å gi pupp eller mate et barn er å gi nærhet, kontakt hud mot hud, høre hjerteslag, det er lukt og pust og det er her og nå. Om ammetåke betyr at kvinner har oppmerksomheten rettet mot det nye barnet sitt så er det å bli beskyttet av ammetåke en gave. Det er ikke noe verken mor eller barn har godt å komme ut av så lenge ammingen er til nytte og glede for begge to, og særlig for den minste.
På samme måte som Reymert undergraver og mangler forståelse for kvinners opplevelse av å amme ved å si at de har godt av å komme seg ut av ammetåka, reduserer Guri Melby (V) erfaringen av å ha født på måten hun svare Jordmorforbundet i en twittermelding.
Jordmorforbundet viser til forskning og skriver: Det tar et år for kvinnekroppen og heles etter et normalt svangerskap og en normal fødsel.
Melby svarer: Denne sykeliggjøringen av kvinner er jeg ikke med på, jeg tror vi gjør kvinner en bjørnetjeneste ved å si slike ting.
Hvilket «vi» er det Melby sikter til i denne sammenhengen? Og hvem har definert at kvinner var syke? Å være preget av en graviditet og fødsel blir av Melby karakterisert som sykeliggjøring, og blir satt opp mot de som ikke har født og vært gravide. Jordmorforbundet mener slett ikke at kvinner skal ligge stille i senga til ungen er et år. Problemet er ikke at kvinner ikke gjør nok etter at de har født. Snarere tvert i mot. Når antall depresjoner går opp og amming går ned er det mest sannsynlig et tegn på at kvinner som har født nettopp tar for lite hensyn til den nye situasjonen og at de gjør for mye av det som kreves utenfor «tåka».
Melby og Reymert fremmer likestilling, samtidig snakker de ned kvinners erfaring. Så lenge en ser på situasjonen til kvinner etter en fødsel som en svakhet blir det nytteløst å snakke om likestilling. At kvinners erfaring snakkes ned er imidlertid ikke noe nytt, og at kvinnekroppen heller ikke i barseltiden gis verdi, er urovekkende.
Hvilke standarder for livskvalitet og verdier i livet er det kvinner som har født måles opp mot? Hva er det det haster å komme tilbake til? Er arbeidslivet det ultimate stedet for meningsfullhet for alle kvinner som nylig har født barn?
Målet med å fordele permisjonen likere er at en arbeidsgiver skal tenke at far og mor blir like mye borte når det kommer et barn til verden. Slik er det derimot ikke. Når far er tilbake på jobb så er det i full stilling. Uansett om du deler permisjonen helt likt stiller mor med mer fravær så lenge hun har rett på en time betalt ammefri i løpet av arbeidsdagen fram til barnet er et år.
Framfor at de som ønsker å være hjemme i perioden hvor de ennå ammer både for å gi næring, men også for å gi trøst, kos og nærhet, skal arbeidsgiverne tilrettelegge for et planlagt ammemøte i arbeidstiden. Ammingen blir en post på programmet og den kroppslige erfaringen av å amme ignoreres. Vi risikerer å gjøre den tida av livet som kan være rolig og fin til den mest stressende for den nye familien. Ammefri er en teoretisk skrivebordsløsning som svært mange sliter med å få til å fungere. Resultatet er at mange slutter å amme. At kvinner ikke ammer er en svært dårlig form for likestilling mellom kjønnene.
Et arbeidsliv følger oss fra vi er ferdige med studier til vi blir pensjonister. I denne sammenhengen diskuterer vi noen uker med amming som om akkurat det skal være avgjørende for likestillingen i arbeidslivet. Jobb er bra og amming er bra, men det er ikke nødvendigvis sånn at to gode ting blir dobbelt så bra. Å være hjemme med barn, gjør ikke kvinner bedre kvalifisert til å utføre en jobb, men det bør heller ikke framstilles som alt det som er viktig i livet skjer i det formelle arbeidslivet. Å være hjemme med et barn er utviklende og utfordrende. Det er en tid som krever tålmodighet, utholdenhet, kjærlighet, prioriteringer, alt sammen ofte samtidig og uten stans. Ingen lunsjpause eller helt fri.
Det finnes andre måter å tenke fordeling, likestilling og verdiskaping i barseltida på. "Vi må ha lov og tid til å dvele ved livets mirakel", sier jordmor i Sunndal kommune, Grete Erlien.
Hun er for at far skal ha en del av permisjonen, men reagerer på forslaget som kom i sommer og mener, i likhet med en stor del av sitt fagmiljø, at kvinnene står fattigere tilbake. Erlien foreslår at far og mor har permisjon sammen de fire første ukene etter fødsel. En slik inndeling vil gi den nye familien mer tid sammen. Det er her, helt i starten av livet, at nye mønstre formes. Ved at hele familien er hjemme den første tiden får alle innblikk og kontakt med hverandre og med hva den lille krever og har behov for.
En fare i denne debatten er at en av de mest personlige erfaringene i et menneskes liv, reduseres til et prinsipp om likestilling. Og dette i en situasjon der menn og kvinner i utgangspunktet ikke stiller likt. I idretten, der det som måles er kroppslig, stiller kvinner og menn i ulik klasse. Her forholder vi oss til realiteten av at kvinner og menn har ulikt utgangspunkt gjennom kroppen. Likestillingsargumentene blir brukt slik det passer samfunnet. Hvorfor blir kroppslige erfaringer ignorert når det kommer til amming og barseltid? Menn kan ta vare på barn, de kan vaske hus og lage mat. Kvinner kan, vil og er delaktige i arbeidslivet, men etter ni måneders graviditet, fødsel og barseltid ønsker mange å være hjemme så lenge de kan. Det burde de få mulighet til uten å bli beskyldt for å sitte fast i utdaterte kjønnsrollemønstre.
Leder av Ellingsæter-utvalget, sosiologiprofessor Anne Lise Ellingsæter (utvalget som ble nedsatt av regjeringen for å evaluere støtteordningene til barnefamilier og som leverte sin innstilling i fjor) sier i et intervju med Forskning.no 6. juni i år at:«Tanken om hva som er å gå tilbake til jobb «tidlig» har endret seg voldsomt! Med en todeling av permisjonen, som utvalget jeg ledet foreslo, så vil mødre kunne være hjemme i seks måneder. Noen vil mene at dette er for kort tid. Familiepolitikk har sterk normerende kraft; vi blir raskt vant til de nye ordningene – og de påvirker hvordan vi tenker».
Tanken settes høyt. Om vi tenker annerledes vil normen forandres og vi får mer likestilling. Det som erfares kroppslig snakker ikke Ellingsæter noe om. Å tenke annerledes forandrer ikke kroppen. Om du har brukket armen kan du ikke tenke den hel igjen.
Med seg i utvalget har Ellingsæter forskere innenfor samfunnsøkonomi, sosiologi og kjønnsforskning, en jurist, et medlem av tenketanken Cevita og en forsker fra Statistisk sentralbyrå. Det er dette utvalgets anbefaling som ligger til grunn for den nye inndelingen av permisjon. Utvalget er blottet for medlemmer som arbeider med gravide, fødende og barselkvinner. Det sitter ikke en der som har kroppen som utgangspunkt når noe av det mest kroppslige vi gjør her i livet skal behandles politisk.
Den nye permisjonsfordelingen får støtte av Finans Norge: «Ut fra et arbeidsgiver- og samfunnsperspektiv bør (imidlertid) hensynet til et mer likestilt arbeidsliv veie tyngst. God kjønnsbalanse gir mangfold i arbeidslivet, noe som igjen gir økt innovasjon og verdiskapning. Derfor støtter Finans Norge forslaget om likedeling av foreldrepermisjon», skriver Tom Staavi, informasjonsdirektør i Finans Norge i VG 10.07.17.
Økt innovasjon og verdiskapning er viktig for Finans Norge.
Jordmorforbundet legger nok en annen type verdiskapning til grunn når de ikke støtter den nye fordelingen.