Maktkamp: USA vil fortsatt være verdens største militærmakt uansett om Hillary Clinton eller Donald Trump vinner valget. FOTO: JOSHUA LOTT/NTB SCANPIX

Maktkamp: USA vil fortsatt være verdens største militærmakt uansett om Hillary Clinton eller Donald Trump vinner valget. FOTO: JOSHUA LOTT/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

04-10-2016

Amerikansk overlegenhet

Målt på betydningen av amerikansk militær og sivilisatorisk overlegenhet er presidentkandidatene ganske like.

For å være valgbar må amerikanske presidentkandidater sverge på landets militær overlegenhet. Ingen over og ingen ved siden. Amerika er dessuten eksepsjonelt – et forbilde for andre – og det er vanlig å sverge på den forestillingen også. Begge utfordres av virkeligheten, men besvergelsene gjør det vanskelig å føre en jordnær debatt om tilpasning til en verden i rask endring. Det blir fort utlagt som svakhet.

Militær styrke: Alle skal vite at med Hillary Clinton i Det hvite hus vil USA forbli sterkest. Med Donald Trump likedan. Han kritiserer Obama-administrasjonens forsvarsbudsjetter, som har flatet ut etter en periode med sterk vekst under George W. Bush. Budsjettet er på 600 milliarder dollar, nesten tre ganger så stort som det kinesiske. Men når en global makt skal holde regionale makter i tømmene og tukte terrorister og mindre gjenstridige stater, kan man alltid diskutere hva som er nok. Imperiet har sin pris.

Eksepsjonalisme: Hillary Clinton sier at Amerika har unike forutsetninger for å være en kraft for fred og framskritt. Amerika er det uunnværlige landet som folk overalt i verden ser opp til og hen til for ledelse. Hele sitt liv har hun vært inspirert av troen på Amerika som den eksepsjonelle nasjonen.

Den republikanske plattformen begynner på samme måte: «Vi tror på den amerikanske eksepsjonalismen». Trumps credo er «Amerika først». Liksom Clinton mener han at Amerika er den overlegne og uunnværlige, og det er både filosofi og politikk. Filosofien sier at USA er det beste verden noen gang har sett, både moralsk og politisk, og rett styrt kan det knapt gjøre feil. Nå gjelder det bare å få landet tilbake på sporet etter noen miserable år med Obama og Clinton. Politikken er økonomisk proteksjonisme, murer og andre stengsler for å holde innvandrere ute. «Amerika først» er en mer defensiv politikk enn den Clinton vil føre.

Paradoksalt nok kan det virke som eksepsjonalismen blir sterkere etter hvert som virkeligheten gjør det vanskeligere å rettferdiggjøre den. I hvert fall på ledernivå. Men også blant mange som kjenner seg tilsidesatt og rammet av skrikende økonomiske ulikheter er det et stort mobiliseringspotensial i forestillingen om at man egentlig er overlegen (The Danger of American Exceptionalism, USNews). Kan Trump gjøre Amerika «great again»?

Sett fra andre verdensdeler fortoner alt dette seg annerledes. Andre land kritiserer Vestens normer, regler og standarder, ikke så mye fordi de forkaster dem, men mer fordi amerikanerne prøver å knesette dem samtidig som de unntar seg selv fra mange av de samme normene.(Thakur, 2016). Hvis man er oppflasket i en kultur med usvikelig tro på egen styrke og særstilling skjer slikt automatisk. Vel kjent er John Kerrys karakteristikk av de russiske overgrepene i Ukraina: Du invaderer simpelthen ikke et annet land «på et fullstendig oppkonstruert grunnlag».

Eksemplene florerer. Varslere og dissidenter i Russland og Kina belønnes mens egne varslere – Julian Assange, Edward Snowden, Chelsea (tidligere Bradley) Manning – demoniseres og straffes. Den internasjonale straffedomstolen ble opprettet for å stille de største overgriperne til ansvar. Krigsforbrytere fra det fattige Afrika sendes til Haag mens USA unntar og beskytter sine egne borgere. Internasjonale sanksjoner har tatt livet av svært mange – i Irak anslagsvis en halv million barn mellom de to Gulf-krigene. Sanksjoner er våpen i hendene på de mektige og ikke underlagt krigens folkerett. Droner dreper antatte terrorister og uskyldige sivile rundt om i verden etter amerikansk forgodtbefinnende, samtidig som alle andre oppfordres til lov og orden. USA skiller seg ut som det uten sammenligning mest krigførende landet, med eller uten dekning i folkeretten, stikk i strid med reklamen om USA som den sterkeste kraften for fred. Derfor viser en meningsmåling (WIN/Gallup, 2013) at USA oppfattes som den største trusselen mot verdensfreden etterfulgt av Pakistan, Kina og Nord-Korea.

Alliansene: Trump vil at USAs allierte skal ta et større ansvar for eget forsvar. I Europa har han åpenbart et poeng. Det er ikke ressursene det står på. EU-landene bevilger flere ganger så mye til forsvaret som Russland. Men den mentale avhengigheten av USA er stor, og Unionen er ikke organisert med tanke på et eget forsvar mot Russland. Japan og Sør-Korea kan også komme under press, men ikke å mye som europeerne, for de trengs for å demme opp for Kina.

Hillary Clinton vil hegne om alliansene og heve den militære profilen i Midtøsten. I Pentagon er mange bekymret også for henne, fordi hun har en tro på militær makt som kanskje er større enn de militære styrkene som er til rådighet.

Forholdet til Kina vil være hovedsaken for enhver amerikansk president. Kina vokser raskt og utfordrer USA. I et realpolitisk perspektiv har skifte på toppen av den internasjonale maktpyramiden alltid vært krevende og farefylt. Av 16 slike tilfelle de siste 500 årene har 12 resultert i krig (Allison, 2015). Kineserne har lite til overs for Clinton, og kan umulig vite hva det blir til med Trump.

Og Norge? Vi vil tilpasse oss USA uansett utfall – krasse bemerkninger om Trump til side.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!