ANNONSE
Det er ingenting galt med at Hans Olav Brenner i NRK inviterer kjendiser til «Brenners bokhylle». Problemet er at NRK ikke lenger har andre flater i tillegg, der de profesjonelle, kritiske anmelderne får plass til å fullføre et resonnement rundt litteratur. FOTO: NRK

Det er ingenting galt med at Hans Olav Brenner i NRK inviterer kjendiser til «Brenners bokhylle». Problemet er at NRK ikke lenger har andre flater i tillegg, der de profesjonelle, kritiske anmelderne får plass til å fullføre et resonnement rundt litteratur. FOTO: NRK

Vis bildetekst

Amatørenes inntogsmarsj

Norske medier er ikke så kritiske som før. Det er kritisk.

En artist og en fødselslege møtes. En annen artist møter en sosialantropolog. Senere skal en tredje artist møte en biolog. Alle for å snakke om bøker, i regi av NRK. Programleder i «Brenners bokhylle», Hans Olav Brenner, geleider kjendisene erfarent gjennom en hyggelig koseprat om deres favorittbok. «Vi ville lage et program som fokuserte på hvor viktig bøker er i folks liv», uttalte NRKs kulturredaktør til Dagsavisen. Da mente han ikke folk flest. Brenner inviterte bare kjendiser. Med «folk» mente han at programgjestene ikke er profesjonelle boklesere. De har ingen spesiell utdanning innen litteratur. Trenger ikke ha lest så mange andre bøker enn denne ene, den som «nærmest endret livet» deres. Brenners gjester er, kort fortalt, ikke litteraturkritikere. Det er hele poenget.

For litteraturkritikere flest er ikke kjendiser. Heldigvis. De aller ivrigste bok- og avislesere kjenner kanskje navnet på et par, erfarne P2-lyttere også stemmen til noen. I hvert fall om man lyttet til NRK radio tidligere, før de la ned den ene etter den andre programposten der deres egne, fast ansatte – til og med prisvinnende – litteraturkritikere fikk snakke om det de kan. Om bøker. Gjerne i resonnementer som varer litt lengre enn en gjennomsnittlig jingle, som er problemet i den såkalte «flaggskipsendingen» Studio 2 i P2.

For litteraturkritikere er fagpersoner. Dessuten medlemmer av en truet gruppe, ikke bare i NRK. Like før Brenners bokprateprogram hadde premiere, publiserte avisen Klassekampen en opptelling de hadde gjort av antall anmeldelser i fem riksdekkende dagsaviser i september i år sammenlignet med samme måned for ti år siden. Resultatet var nedslående. Antallet kritikker er mer enn halvert. Størst var nedgangen i VG, som med sine totalt 53 kritikker i september 2017 hadde falt med 73 prosent. Aftenposten hadde ifølge Klassekampen falt med seksti prosent, og publiserte i september i år 81 anmeldelser, to færre en Dagsavisen.

Nedslående, men ikke uventet. Som så ofte når noe forsvinner, er det fordi det ikke lenger lønner seg økonomisk. Media sliter med å hente inntekter på nett. I en papiravis kan man trykke penger, normalt kjent som annonser. Å tjene like mye på nettannonser og -abonnementer har vist seg å være mye vanskeligere. Den møysommelige prosessen med å lære nettavislesere at innhold koster noe har startet. Vi bygger betalingsmurer. Tilbyr pluss-saker. Men betalingsviljen har vist seg å være sånn passe lunken for kulturstoff generelt, og kritikk spesielt. I konkurransen mot spektakulære videoer av vanvittige bilulykker eller søte snutter om naturstridige dyrevennskap, taper anmeldelsene. Når aviser spør leserne hvilken type stoff de er interesserte i, svarer «alle» kultur og kritikk. I praksis klikker de på kjendisnyheter og værmeldinger.

Følgene er tydelige. «Vi er blitt færre folk totalt, og har ikke lenger fast ansatte anmeldere. Nå bruker vi bare eksterne kritikere», forklarte VGs representant da Klassekampen konfronterte ham med jumboplassering i klassen. Det er en grei oppsummering av ståa i mediebransjen generelt. Da jeg begynte i Dagsavisen for litt over ti år siden, var vi ti journalister og anmeldere i kulturredaksjonen. Nå er vi fem, inkludert redaktøren. Da leverte vi stoff til én papiravis, og hadde flere fotografer og deskfolk til hjelp. Nå leverer vi til fire papiraviser, satser langt mer på nett, og gjør dessuten store deler av foto- og deskarbeidet selv. Lesing av bøker for anmeldelse skjer på fritida.

«Det må nødvendigvis bli en debatt om mediepolitikk og hvordan man kan forstå kravet om nyvinning uten å vanne ut det vi er her for å gjøre», skrev Klassekampens bokmagasinredaktør da Kritikerlagets skulle arrangere debatt om litteraturkritikkens kår. Men nei. Panelet besto av tre representanter fra tre ukeaviser i vekst. Deres forslag til «nyvinning» handlet om «dristige» grep som å anmelde krim og «det folk faktisk leser», noe dagsavisene har gjort i årevis allerede. Økonomi ble knapt nevnt.

Aftenpostens kulturredaktør var langt mer praktisk da hun ble intervjuet i Klassekampen. Hun benyttet anledningen til å skryte av artikler av typen «disse bøkene kan du lese i høstferien», som visst nok genererer inntekter til avisen. Slike guider er godt stoff. Men litteraturkritikk er det ikke. Like lite om kjendisenes koseprat med Brenner er det. Eller bloggernes entusiastiske «dette er den beste kjærlighets fortellingen jeg har lest!!» Alt dette er forbrukerstoff. Omtale. I noen av bloggernes tilfelle ren reklame, betalt av forlag. Profesjonelle kritikere, og anmeldelsene de produserer, skal være det motsatte. En fri, uavhengig og åpen kvalitetsvurdering av et verk. Ved en ekspert. Kritikerne er og skal være kulturprodusentenes vaktbikkjer, slik den politiske journalistikken er det for politikerne, slik sportskommentatorene følger opp idretten. Oppramsende lister, kosepratende TV eller betalte bloggere verken kan eller bør utgjøre hele den offentlige samtalen om litteratur.

Profesjonelle bokanmeldere har ikke nødvendigvis «bedre smak» enn andre. Men de har en mer erfaren smak, og mer å sammenligne med. Bak seg har litteraturkritikeren oftest flere års litteraturstudier på universitetet. Hun har vært gjennom en hel haug klassikere. Har fulgt opp med mange års lesing av nyere bøker i alle sjangere. Romaner, lyrikk, essays. Sakprosa. Barnebøker. Tegneserier. Andres kritikk. Kritikk av kritikken. Et gjennomsnittlig bokår runder hun gjerne mer enn hundre leste bøker. Selvsagt gir det en helt annen tyngde som kvalitetskontrollør enn glade amatører, om de har hatt aldri så skjellsettende lesninger av enkeltbøker. Hvem ville vel stolt på de sportsfaglige vurderingene til en fotballkommentator som kun så en kamp eller to i året?

Litteraturkritikk skrives ikke for forfattere, forlag eller bokhandlere. Den skrives for boklesere. For alle som interesserer seg for tanker og temaer i tida. Selvsagt må anmelderne gå i seg selv og vurdere om ting kan gjøres, skrives, tenkes annerledes. Det kan de garantert. Men også det krever ressurser. Trygge økonomiske kår. Overskudd til å prioritere nytenking, og stoff som kanskje ikke genererer flest klikk eller abonnementer der og da, men som likevel inngår i den viktige diskusjonen om oss som nasjon, som kultur, som mennesker. Også på sikt. Regjeringens eget Medie-mangfoldsutvalg pekte på behovet for ekstra midler til media akkurat nå. Regjeringen fulgte ikke anbefalingen.

«Ikke bry deg om hva kritikerne mener og sier. Husk at ingen noen gang har reist en statue for en kritiker», sa visst nok den finske nasjonalkomponisten Jean Sibelius (1865-1957). Poenget er artig. Men ingen har noen gang reist en statue for en forfatter ingen har lest heller, en forfatter ingen oppdaget fordi vedkommende ikke engang ble anmeldt, noen steder.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!