I 2000 utga den franske islam-forskeren Gilles Kepel en bok som hevdet at radikal politisk islam var på retrett. Så smalt det 11. september året etter, og man skulle tro mannens gode rykte også ble gruslagt. Den gang ei, i det minste sett fra hans ståsted. I 2002 utkom boka på engelsk under tittelen «Jihad: The Trail of Political Islam», der han gjentok budskapet og hevdet at angrepet på tvillingtårnene ikke var et tegn på styrke, men tvert imot burde tolkes som et symbol på en fragmentert og isolert bevegelse.
Det var lett å latterliggjøre Kepel, men det kan være han som ler sist. Forfatteren sporer nemlig fenomenet til 1970-tallet og mener å se en markant nedgang de påfølgende tiårene. Ifølge Kepel var radikal islam da en bred folkebevegelse, men siden er den blitt et marginalisert fenomen, der de gjenværende tyr til drastiske virkemidler som terror for å få oppmerksomhet.
Går vi til den andre ytterkanten, høyrepopulisme og -radikalisme, virker den mer potent enn noensinne, og Europas moderate politikere gruer seg til EU-parlamentsvalget i mai, der populistene ligger an til å få en tredjedel av plassene. Det er jo ikke noe gøy å tenke på. Men nylig gikk danske Weekendavisen gjennom oppslutning og meningsmålinger i en håndfull land i Europa, og konklusjonen er: Høyrepopulismen har stagnert.
I Tyskland har Alternativ für Deutschland en oppslutning på 12-13 prosent, mens de hadde 18 prosent i september i fjor. National Samling i Frankrike er på 21-22 prosent, som er 3-4 poeng lavere enn ved forrige parlamentsvalg i 2014. I Polen er det status quo de siste fire årene for det nasjonalkonservative regjeringspartiet Lov- og Rettferdighetspartiet. UKIP i Storbritannia ligger an til et fall på syv prosent fra EU-parlamentsvalget i 2014. Tilsvarende trend kan ses i Finland, Hellas, Danmark, Østerrike, med flere. Norske Frp blir for øvrig nevnt i Weekendavisens artikkel, som et høyrepopulistisk parti med fallende interesse blant velgerne.
I artikkelen «Den gode ‘fiende’» skriver professor Lise Rakner om hvordan populistiske politikere og regjeringer har begynt å angripe LHBT-personer for å skaffe seg nasjonalkonservative stemmer. Det gjelder Polen, som har valgt denne strategien foran EU-parlamentsvalget i mai, men også i land som Ungarn, USA, Russland, Tyrkia, India, Venezuela, Uganda og Brasil har valgkamper blitt polarisert av kjønnsrettigheter.
Igjen et foruroligende tegn. Men i artikkelen drøfter Rakner også «backlash»-teorien, opprinnelig utviklet av den amerikanske rettsprofessoren Gerald Rosenberg i boken «The Hollow Hope» (1991), der han mente at rettslige framskritt som skaper sosiale reformer ofte vil føre til at konservative grupper mot-mobiliserer, slik at «debatten polariseres og at moderate stemmer avskjæres», som Rakner skriver.
Vi kunne nevnt flere trekk ved samfunnsdebatten i dag, som antifeminisme, antiglobalisering, islamofobi, etc. Det er stor forskjell på om dette framstilles som voksende trender som vil eskalere framover, eller om de kan betraktes som «naturlige» motkrefter på utviklingsstigen. Ingen revolusjon uten en kontrarevolusjon, som det heter. I gamle dager mente de fleste menn at kvinners naturlige habitat var kjøkkenet, i dag finner du slike holdninger blant et mindretall av menn – og de skriver med utropstegn og gauler med ropert.
Ikke minst er det viktig å tolke utviklingen riktig fordi dagens mantra er at man må ta folks bekymringer på alvor og lage politikk som døyver deres uro. I noen tilfeller kan det være klokt. Men det er påfallende at dette stort sett bare synes å gjelde innvandring. Hvorfor ikke antisemittismen også – skal vi ta de som er bekymret for jødene på alvor? Eller de som ønsker de homofile tilbake i skapet? Eller som syns at demokrati er oppskrytt? At nettroll er verdens vakreste dyr?
Og hva skal vi gjøre når «vi» har forstått «deres» bekymring? Majoriteten, både av befolkningen og blant politikere, ønsker verken å stenge grensene eller avskaffe nettbanken. Når folk flest i Norge og Europa er blitt mer positive til innvandring de siste årene, hvorfor skal vi ha en samfunnsdebatt preget av – og lage en politikk basert på – et lite mindretalls bekymringer?
Å be folk skjerpe seg og innse at de har tapt kampen for dødsstraff og annet bakstreversk tankegods, kan framstå som arrogant og bekrefter den utskjelte stereotypien om den kaffelattedrikkende skravleklassen fra Hipsterlandet. Men det er enda mer nedlatende å sitte på Dagsnytt atten og forstå seg i hjel på en uro og framtidsfrykt man selv ikke deler. Som om eliten også er de beste forvalterne av folks oppfatning av seg selv. Som om stakkarsliggjøring kan kompensere for eventuell dårlig politikk eller kamuflere at du akter å gjøre nøyaktig ingenting med saken.
Jeg, for eksempel, er dritbekymra for klimaendringene, men det er ingen som tar mine bekymringer på alvor. I stedet skal vi altså ta klimafornektere på alvor. Det er ikke spesielt framtidsrettet.