Grunnen til at regjeringen i fjor innførte krav om aktivitet for unge sosialhjelpsmottakere, er at vi mener det er uheldig både for den enkelte og for samfunnet at unge går passive på trygd.
Frisk, arbeidsfør ungdom har alt å tjene på å være i sving, fremfor å sitte hjemme og tvinne tomler. Skal vi klare å opprettholde bærekraften i velferdssamfunnet, trenger vi flest mulig hender i arbeid. Jeg kan forsikre Rambøl om at jeg ser på norsk ungdom som alt annet enn latsabber og snyltere. Tvert om: Ungdommen er Norges viktigste ressurs.
Rambøl vil bruke ordet arbeidsrett, i stedet for aktivitetsplikt. Problemet med det er at en rett er noe du kan velge å benytte deg av – eller å la være. En plikt stiller absolutte krav – gitt at den unge ønsker å motta sosialhjelpspenger.
For første gang siden Høyre og Frp kom til makten i 2013 viser tallene at det blir færre under 30 år på sosialhjelp. Det er veldig gledelig.
Vi gjør jo ikke dette for å straffe folk, men fordi det hjelper ungdom som sliter med å komme seg videre i livet. Jeg har møtt mange ungdommer som tidligere mottok sosialhjelp, men som nå har kommet seg i jobb eller tilbake på skolebenken. Alle som én forteller at aktivitetsplikten ga dem en ny start. Det var kanskje kjipt å stå opp om morgenen, men så løsnet det, og selvtilliten og pågangsmotet steg. Det sier meg at det ligger mye god omsorg i det å stille krav til de unge. Det betyr at vi ser dem og anerkjenner evnene deres.
Jeg er ikke uenig med Rambøl i at vi bør velge våre ord med omhu, og at enkelte begreper virker stigmatiserende. Selv bruker han ordet «klient» om unge sosialhjelpsmottakere, som også mange opplever som stigmatiserende. Jeg ville valgt ord som «bruker», eller aller helst bare «ungdom».