LAKS: Bestefaren til Aslak Sira Myhre var en lidenskapelig, men utålmodig fisker. ILLUSTRASJONSFOTO: FREDRIK BJERKNES

LAKS: Bestefaren til Aslak Sira Myhre var en lidenskapelig, men utålmodig fisker. ILLUSTRASJONSFOTO: FREDRIK BJERKNES

Vis bildetekst
Foto:

04-08-2017

Allemannsrettens tragedie

Allemannsretten og allmenningene i havet har vært en av de viktigste norske verdiene i over tusen år. Nå er vi i ferd med å miste begge.

Fiskestanga til farfar var gul. Det sto Tjøstheim med svarte bokstaver på glassfiberen, og ringene som senen gikk gjennom var reparert utallige ganger med alt fra sen til norgesplaster. Han slengte med den fra brygga vår, og fiska torsk fra båten. Han var den første som brukte et slikt redskap på sørsida av fjorden jeg kommer fra i Ryfylke.

Farfar var en lidenskaplig, om enn noe utålmodig fisker. Det var bare stanga som skilte ham fra resten av mannfolkene i fjorden. Alle fiska der da jeg vokste opp. Nedafor hver gård eller plass lå det en båt fortøyd. I naustene var det garn i garnkasser, teiner og liner. På løeveggene hang det fisk til tørk, og hver uke i makrell eller laksesesongen kunne du kjenne lukta av røykt fisk fra eldhusene. Fjorden var allemanns eiendom og redning. Sjøl om bare en mann levde av fiske, var det ingen som hadde kunnet leve der uten fiske.

Det var bøkkere, båtbyggere og handelsfolk, de salta sild, bygde tønner og fiskebåter, og de spiste fisk. Tørka, salta, steikt, kokt og røykt. Men bare farfaren min fiska for gleden av å fiske. Det var det stanga symboliserte. Fritidsfiske. Fiske som ikke var en nødvendighet, men en atspredelse.

Hverken farfar min, far min eller jeg tok nok fiske med stengene våre til at de andre, fiskerbøndene i alle avskygninger merka noe til det. Stengene blei kanskje ledd av i smug, men fisket var og er en del av allemannsretten. Noe av det fineste med Norge, at bær i skogen og fisk i havet tilhører alle, og at alle kan plukke sjøl den beste moltemyr og fiske den største torsken uten å betale vederlag eller avgift til grunneier.

Så lenge fjorden var bebodd, var også fisket regulert. Verdifull fisk var det knytta begrensninger og retter til. Allemannsretten ga deg ingen mulighet til å sette ut ei laksenot eller et makrellsteng. Den retten fulgte gården slik den hadde gjort siden gårdene blei bebodd igjen etter svartedauden, og ingen turde mukke på det. Hadde farfar min satt ut ei laksenot, ville redskapen være forsvunnet i løpet av en time, og ingen ville snakka til ham det neste året. Sjøl det frie fisket var regulert, uformelt. Den som satte et garn med feste på annen manns grunn uten tillatelse, kunne finne redskapen sin på land dagen etter. Da farfar min i uvitenhet satte fra en bolt i fjellet naboene hadde hevd på, satte de demonstrativt sine garn oppå hans seinere på kvelden. Et tydeligere signal var det ikke mulig å få i en kultur hvor lite blei sagt rett ut.

Det er mer enn tretti år siden farfaren min døde. Tjøstheim-stanga hans ligger fortsatt på loftet på husmannsplassen vi har i fjorden. Men ellers er det lite ved fiske som er som før. Ingen bygger båter, tønner eller salter sild lenger. Fiske fra fjorden er ikke lenger attåtnæring og matauk for folket som bor der. De fleste gårdene er forlatt, og de som bor her kjøper maten sin på Joker. Om de fisker er det med stang for fornøyelsens skyld.

En skulle tro at fjorden fyltes opp av fisk nå som fiskeallmenningen ikke lenger beskattes av de som bor rundt den. Men slik er det ikke. Tvert om beskattes allmenningen som aldri før. Mærene til det lokale oppdrattanlegget ligger der vi før satte garn. Eller lokalt. Det er ikke mer lokalt enn at det er eid av et stort multinasjonalt selskap, tilfeldigvis med norske eiere, men de bor knappest her. Og fjorden hvor folk rodde fra sted til sted da jeg var liten, krysses nå raskt og effektivt på et par minutter med de hundrevis av fritidsbåtene til beboerne i de nye hyttefeltene og tyske, franske og polske fisketurister som fyller opp nye og gamle hus langs fjorden.

Mens farfar min måtte vite hvor fisken sto basert på merker og siktelinjer like gamle som gårdene i fjorden, kan fisketuristene med ekkolodd og fiskefinnere finne fisken på mange hundre meters djup uten noen som helst forkunnskap. Det er årevis siden noen fikk en steinbit eller en breiflabb i fjorden. Stimene av sei, makrell og sild klarer seg godt på sine snarvisitter, men fisk som holder seg i et område er ille ute når de moderne fritidsfiskerne kommer. Og det er også de fiskeartene som kan få livsvilkårene forringa for alltid av uforutsette konsekvenser av oppdrettsnæringens industrielle fjorddrift.

Det er sjølsagt mye nostalgi i denne type betraktninger. Ting er ikke som de var før, og det burde de som kjent alltid ha vært. Men dessverre er nostalgien på langt nær det viktigste. Oppdrett og turistfiske dominerer ikke bare mitt barndomsparadis. Situasjonen er den samme fra sør på Rogalandskysten og hele veien opp til Finnmark. To nye næringer er i ferd med å overta allmenningene i fjordene. Ideelt sett er det nye næringer som erstatter de gamle, lokale oppdrett og lokalt turistfiske kan i teorien erstatte så vel båtbygging som bøkring og småfiske som inntektsgrunnlag for befolkningen langs fjordene. Teoretisk.

I praksis er vi vitne til en allemannsrettens tragedie. Denne retten har sikra oss mot at store grunneiere har kunnet monopolisere ressurser til fjells og til vanns. Det har vært en delingskultur og en forvaltning som har vært demokratisk og generøs. Den står i sterk motstrid til laksefisket, som mange steder blei kjøpt opp av rike lakselorder allerede på 1800 tallet. En nå er den blitt det motsatte av det den en gang var. Oppdretterne, Norway Seafoods og de andre kapitaliserer på allmenningen. De okkuperer fjordene uten at folk i fjordene får noe tilbake. Annet enn ødelagt utsikt og et mulig økologiske sammenbrudd i fjorden. Den som selger hytte, båt og storfiskgaranti til fisketurister benytter seg ikke av sin allemannsrett. Han selger den.

Allmenningens tragedie kalles det når alles kortsiktige interesser i fiskeriforvaltning eller beiteretter ødelegger for alles langsiktige interesser. Allemannsrettens tragedie er når alle manns rett til å dele en ressurs blir noens rett til å kapitalisere på den samme ressursen uten regulering. Paradoskalt nok reguleres yrkesfiske i fjordene strengt, mens “fritidsfiske” til turistene i realiteten er helt fritt.

Vi er i ferd med å miste fisken som felles eiendom. Fiskekvotene omsettes og samles på stadig færre hender. De lokale oppdrettskonsesjonene selges til store selskaper før de lokale eierne i det hele tatt har tenkt tanken på å utnytte dem. Og kystfiske som en gang var delt av alle som bodde langs kysten, er en næringsvei for turistnæringen og overfyller fryseboksene til kjøpesterke fisketurister.

Allemannsretten og allmenningene har vært en av de viktigste norske verdiene i over tusen år. Om vi ikke regulerer dem på nytt mister vi dem og med det kanskje også fisken med dem.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!