Det er dama som har ringt noen ganger for å fortelle at hun er blitt litt engstelig av islamsk terrorisme og sier at innvandringen i nabolaget har ødelagt dugnadsånden i blokka. Så er det hun som mailer hver gang vi har en setning i en av våre aviser som kan tolkes som fremmedfiendtlig selv om forfatteren neppe mente det sånn. Hun frykter hva Sylvi Listhaugs retorikk gjør med samfunnet vårt mye mer enn hun frykter islamister.
Det er den urbane mannen som stemte MDG og hadde trodd han skulle få med seg en stor andel av befolkningen på det. Så er det en annen mann som ringte meg fra et rekkehus i Groruddalen. Han skulle stemme Høyre i år, selv om han egentlig er Ap-mann. Han sorterer søpla og tenker på miljøet, men fryktet likevel at «ekstremistene i MDG», som han kalte dem, skulle havne på vippen.
Det er dem som frykter for jobbene sine når oljebransjen får trøbbel og dem som mener nye arbeidsplasser betyr lite når klimakrise truer. En av de sistnevnte jublet da Rygge lufthavn ble stengt. Han hadde lite til overs for flytrafikkens forurensning og et lavpriselskap, Ryanair, som han mener driver med sosial dumping. Fra våre lesere i Østfold var det imidlertid kollektiv oppstandelse rundt Rygge. De var lei arbeidsplasser som forsvinner, enten det er på fabrikk eller flyplass. En av dem hevdet at kampen også dreide seg om klasseskille, mellom dem som kan reise og dem som ikke har råd.
Det er dem som gjerne vil slutte å kjøre bil, men mangler kollektivtrafikk der de bor. Og dem som er dritt lei av å stå i kø inn til de store byene, og savner både tog og T-bane, men egentlig ikke av miljøhensyn. Det er også dem i distriktene som raser mot sentralisering til Oslo, men ikke skjønner sinnet når groruddøler roper opp om at også deres lokalsykehus forsvinner.
Alle er ikke sosialister, men de færreste er egoister. Det siste tror jeg både leserne våre og Aps potensielle velgere legger sin stolthet i. De er gjerne med på en dugnad, både nasjonalt og i borettslaget, men tvinges de til å mene det samme i alle saker, forvitrer fellesskapsfølelsen. I stedet for generelle ord som «mer helse og skole», trenger de konkrete løfter og faktisk politikk. Får de bedre tog- og T-banetilbud, lar de bilen stå hjemme. Får de mindre sosiale forskjeller og flere sykehjemsplasser, praktiske arbeidsplasser og lærerjobber, blir det mindre usikkerhet og utenforskap. Med det følger bedre integrering og mindre å være redd for, enten man frykter for jobben, pensjonen eller terroristene. Da kan det hende at alle faktisk er med. God fredag!