Debatt

Alle presidentens løgner

Den amerikanske presidenten lyver mange ganger om dagen. Er det så farlig?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Siden Donald Trump ble tatt i ed i januar i fjor, har debatten blant amerikanske journalister rast: Hvordan dekker man presidentens mange løgner? Kaller man en spade for en spade og en løgn for en løgn? Eller er det bedre å være forsiktig og konfliktsky, og heller bruke ord som usannhet, feil, uriktighet eller misvisende utsagn? Hvordan kan mediene tilbakevise feil – eller løgn – på konstruktiv måte? Kan man velge å ignorere usannhetene? Løgn innebærer som oftest en intensjon om å villede. Hva hvis den amerikanske presidenten er så uinformert at han faktisk tror USA har et handelsunderskudd med Canada? Kanskje han virkelig tror det er sant at stor grupper med muslimer i New Jersey feiret etter terrorangrepene 11. september 2001, til tross for at ingen har funnet noen bevis på denne påstanden? Eller hva med en av de siste løgnene, der Trump hevdet at en ansatt i Det hvite hus var diktet opp av The New York Times? En håndfull journalister hadde hatt et bakgrunnsmøte med den ansatte, noe som er ganske vanlig. Trodde Trump at vedkommende ikke fantes, slik han hevdet på Twitter? Det er kanskje mulig at presidenten er så dårlig informert. Men det er ikke særlig sannsynlig.

De fleste av oss lyver et par ganger om dagen, skal en tro de som forsker på det. Menn lyver litt oftere enn kvinner, og yngre lyver oftere enn eldre. Det er altså ganske vanlig. De fleste politikere lyver av og til, eller går i alle fall langt for å vri fakta til på en måte som passer dem og deres budskap best. Men veldig få politikere – om noen – lyver like ofte som den amerikanske presidenten. Ifølge en opptelling The Washington Post gjorde nylig, leverte presidenten over 3001 usannheter av ulik alvorlighetsgrad i løpet av sine første 466 dager som president. Det er 6,5 ganger hver eneste dag. Det er all grunn til å regne med at presidenten vet hva han gjør.

Det å stadig lyve, forvirre og distrahere har flere funksjoner. Det polariserer – mange føler seg nødt til å velge side. Tilhengerene vil vise at de står støtt med Trump og dermed aksepterer løgnen. Det forsterker gruppedynamikken. For andre er det forvirrende. For hvordan vet man egentlig hva som er sant? Når folk ikke lenger vet hva de skal tro, kan apatien og likegyldigheten vinne fram, og en orker ikke lenger å engasjere seg. Samtidig tar de skamløse usannhetene oppmerksomheten bort fra den faktiske politikken. Hva er det egentlig som skjer med minstelønn, helsesystemet og infrastrukturen? Det er ikke så lett å få med seg midt i spetakkelet.

Den lave tilliten til mediene og den sterke lojaliteten til Trump gjør det også lettere for presidenten å snu opp ned på verden slik vi kjenner den. Vi så det i forrige uke i Singapore, da Trump møtte Nord-Koreas leder Kim Jong-un, der de begge skrev under på et brev med vage ord og løfter. Trump kom rett fra toppmøtet i G7-gruppa, der USAs allierte forsøkte å vise en form for samhold. I løpet av 48 timer klarte Trump å overbevise en god porsjon av tilhengerne sine om at statsminister Justin Trudeau i USAs vennligsinnede naboland Canada var en forrædersk fiende, mens Nord Koreas brutale leder var en heroisk statsleder som «elsker sitt folk».

«Vi er i en sivil krise», sa Jay Rosen, professor ved New York University og en av USAs fremste mediekritikere, da jeg møtte ham tidligere i år. Han snakker om en sivil og demokratisk krise i et land der tilliten til mediene er på bunnivå og der mange ikke lenger vet eller orker å ta stilling til den pågående konflikten mellom presidenten og deler av pressen. Jay Rosen beskriver et tredelt samfunn: Du har de som støtter presidenten omtrent uansett, og som stoler mer på ham enn på etablerte medier. Det er disse Trump selv tenkte på da han i valgkampen i 2016 sa: «Jeg har de mest lojale folka. Jeg kunne stått midt på 5. Aveny og skutt noen og jeg ville ikke mistet velgere». Denne gruppa holder presidentens oppslutning ganske stabil på meningsmålingene. Nivået er lavt, ja vel, men like fullt stabilt på mellom 35 og 40 prosent.

Den andre gruppa er presidentens iltre motstandere, de som alltid vil rase og irritere seg omtrent uansett han gjør. Mange i Norge faller nok inn i denne gruppa. De er ganske mange, men ikke et flertall og utgjør derfor ingen reell trussel. Så har du den siste og viktigste gruppa, de som ikke har så sterke følelser for eller mot mannen, men som nå ser ut til å bli lei av både nyheter og politikk. En fersk rapport fra Reuters Institute i Oxford, viser et «betydelig fall» i andelen amerikanere som sier de bruker nyhetsmedier på ukentlig basis. Hvis disse helt slutter å bry seg, kan Trump gjøre – og juge – som han vil. Hvis nyhetstrøttheten er virkelig og dyp, og en stor del av befolkningen ikke orker å ta stilling, kan det tyde på at Trump har vunnet kampen mot fakta. I alle fall for nå.

Mer fra: Debatt