Nytt år. Igjen ser det ut til at kontroll- og konstitusjonskomiteen inviterer til grillfest, med åpne dører og dyp alvor. Spørsmålet er hvem som ender opp som «tiltalt» og eventuelt «skyldig» i Stortingets «rettssal»: Blir det samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) for å ha fjernet en brysom ansatt med grunnlovsvern? Eller blir det hans ferske departementsråd Villa Kulild, som to uker etter at hun tiltrådte overbrakte ministerens ønske om å få kommunikasjonssjef Anne Marie Storli fjernet? I går sendte SV, KrF og Ap i kontroll- og konstitusjonskomiteen brev til statsråden. Spørsmålene, og ikke minst svarene, kan ende i åpen høring i Komiteenes hus.
Embetsverket skal være fritt. Det gir faglige råd uavhentig av regjeringens politiske farge. Embetsverket skal, når det finner det nødvendig, advare eller gi innspill som kan være upopulære. «Vennetjenester» fra bilforhandlere eller «informasjonsvideoer» om egen innsats er eksempler på saker der dagens framoverlente, liberalistiske ministre kunne hatt godt av å lytte til sine fremste byråkrater. Gammeldags er ikke synonymt med utdatert. «Å tenke utenfor boksen» er ikke nødvendigvis klokt eller moderne.
Det finnes flere tilsyn med myndighetene; ombudsmenn og, ikke minst, Riksrevisjonen. Men kontroll- og konstitusjonskomiteen er Stortingets viktigste tilsyn med regjeringen, og komiteen synes å ha utvidet sin makt de senere årene. Den synes også å ha utvidet synet på hva og ikke minst hvem de skal ha makt over. Stortingets vilje til å «gå etter byråkrater» i jakten på sannheten – og enkelte regjeringsmedlemmers villighet til å skyve skyld over på andre – bekymrer embetsmenn og toppolitikere jeg har snakket med. De frykter at konsekvensene kan bli et byråkrati som blir mer opptatt av å beskytte seg selv og byråkrater som til enhver tid vil sørge for å ha ryggen fri. Det kan bety langsommere saksgang, men også dårligere og mer uklare faglige råd. Det vil neppe gi regjeringen mer gjennomføringskraft.
I fjor avholdt kontroll- og konstitusjonskomiteen åtte høringer. Justisminister Anders Anundsen (Frp) slapp mistillit med et nødskrik etter at lengeværende asylbarn er blitt sendt ut av landet mot stortingsflertallets vilje. Justisministeren forsøkte å skylde på politiet, men fikk en rekyl i vedtaket «sterkt kritkkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget og ikke sørget for at den varslede politikkendring ble fulgt, i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn».
Tidligere arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) ga Stortinget «åpenbart gale opplysninger». Men det var Nav-sjef Joakim Lystad som fikk sparken da it-moderniseringen av etaten viste seg å kunne bli to milliarder kroner dyrere enn de planlagte 3,3 milliarder kronene. Konsulentrapporten som felte Nav-sjefen inneholdt imidlertid også klar kritikk av Arbeids- og sosialdepartementet og statsråd Eriksson selv.
November sluttet med en to dagers maratonhøring om Forsvarets salg av marinefartøy til paramilitære i Vest-Afrika, militære lastebiler til Eritrea i strid med FNs våpenembargo, 30 beltevogner til borgerkrigsherjede Sudan og to jagerfly til den amerikanske multimilliardæren Ross Perot. Forsøkene på å klistre hele suppa til én utro tjener i Forsvaret lyktes ikke, den saken ligger uansett hos Økokrim. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen fikk hard kritikk, mens forsvarsminister Ine Marie Eriksen-Søreide (H) sitter trygt. Det er enda godt hun er så god i engelsk.
Mer drama ble det i desember, da Stortinget forberedte ny høring om Telenor og den såkalte Vimpelcom-saken. Etter forrige høring innrømmet tidligere toppsjef Jon Fredrik Baksaas at han ikke hadde fortalt hele sannheten. «Disse folkene mangler enhver respekt for Stortinget», tordnet komitéleder Kolberg. Det hadde vært hyggelig om næringslivets ledere var noe mer ydmyke, gjerne også overfor landets nasjonalforsamling. Men næringslivet har ingen konstitusjonell rolle, heldigvis kan vi kanskje si. Hvis Stortinget avdekker kritikkverdige saker rundt Telenor og eierskapsutøvelsen, er det nærings- og handelsminister Monica Mæland (H) som bør få svi.
Årsaken til at ingen statsråder har gått av i disse sakene, er sammensatte. I flere tilfeller snakker vi om systemsvikt eller manglende styring over mange år, under mange statsråder. Det gjør det vanskelig for Stortinget å trekke en klar grense for akkurat når «nok er nok». Men spørsmålet embetsmenn stiller seg, er om Stortinget i økende grad beskytter «sine egne» – altså toppolitikere som ved neste korsvei sitter og kontrollerer dem. At spørsmålet stilles, burde få politikerne til å tenke seg om.