Dette får du ikke se på TV: Alex Rosen er høflig mot skjelvende tenåringer! Mia Gundersen gir omsorgsfull sangfaglig kritikk til småjenter! Adil Khan kommer med strenge, men rettferdige danseråd til hjelpeløse kids blottet for rytmikk!
Men jeg så det, og jeg ble imponert. I sommer var jeg publikum under årets «Norske Talenter»-audition på Christiania Teater. Det er opptakene herfra som nå vises på TV hver fredag framover. Vi sto lenge i kø før vi kom inn, og ble varme og irriterte. Men nå har jeg skjønt hvorfor alt var så forsinket: Dommerne tok seg så god tid med hver deltaker.
De som synes det er mye sprøtt på «Norske talenter», skulle vært der i virkeligheten. Bare på de knappe to timene vi var der, opplevde vi mannlig poledance, far og sønn rocketroll, lesbiske kattekvinner (ta det med ro, de var gift), og mye annet rart. «Pute-TV uten pute» var min umiddelbare karakteristikk (jeg klarte ikke å holde meg fra å trosse mobilforbudet og smug-tvitre litt). For dommerne er alle disse raringene tross alt enkle å håndtere, det er folk med humor og selvinnsikt som gjerne stiller opp for å bidra med litt «comic relief». Men innimellom var det en uendelig parade av oppriktige barn og ungdommer som sang og danset så godt de kunne. Noen virket overbevist om at det var deres soleklare rett å gå videre i «Norske talenter». Andre virket så usikre at de prøvde å gråte seg til dommernes gunst. Her har både foreldre og TV 2 sviktet, var min vurdering der jeg satt, både faglig som musikkanmelder i mange år, og med noen års erfaring som far. Mange av disse unge folkene burde ikke stått på en scene i det hele tatt, iallfall ikke nå, og slett ikke i «Norske talenter». Det var mindreårige som var dyttet fram for tidlig, med et talent såpass skjørt at det hadde trengt å vokse sterkere før det vises fram. Noen har åpenbart ikke særlig talent på det de har øvd masse på, og burde kanskje heller funnet en annen hobby. Likevel hadde de endt opp her, på scenen i Christiania Teater, mens de svettet i rampelyset på en allerede varm sommerdag, foran Mia Gundersen, Adil Diyani og Alex Rosén, med TV-kameraene på konstant opptak.
Dommerne i talentshow på TV har en utakknemlig oppgave. De må fylle den dramaturgiske funksjonen «bad guys», slemmingene som ødelegger moroa for de unge håpefulle. «Slemme-Tor» ble et begrep fra de tidlige sesongene av «Idol». Ettersom talentprogrammene er blitt flere og mer varierte er dommerrollen endret noe, de er blitt en slags veiledere også. Men i «Norske talenter» er det er fortsatt Mia, Adil og Alex som har ansvaret for å knuse drømmer.
For tvert imot, og stikk i strid med mange fordommer: Jeg ble ordentlig positivt overrasket over hvordan Mia, Alex og Adil (ja, vi er på fornavn, siden de er på TV) håndterte denne vanskelige oppgaven. Midt i en sal som kokte av hormoner, foreldrekjærlighet og seertall-press beholdt de roen. De tok deltakerne på alvor. De ga saklige, faglig solide tilbakemeldinger innen hvert sitt felt. Alex utenom sin vanlige bajas-rolle viser at han kan noe om de tekniske aspektene ved showmanship, hva man gjør på en scene for å kommunisere med publikum. Mia Gundersen gir skjelvende 11-åringer gode gjennomganger av sangtekniske aspekter ved framførelsen både dommer og deltaker har måttet lide seg gjennom. Adil kunne vært ordentlig kritiker, han: Som de beste kunstkritikerne har han en så oppriktig kjærlighet til sitt felt, her dansekunsten, at han ikke tolererer middelmådighet. En 13-årig breakdancer som spreller seg gjennom en masse bevegelser uten å føle musikken i det hele tatt, får høre det av Adil. Men ikke så han bryter sammen. Han får en grundig forklaring på hvorfor han ikke blir med videre, og hva han bør gjøre for å utvikle seg som danser. Dommerne tok seg tid, ingen av dem falt for fristelsen til å være sarkastiske med mindreårige.
Som publikum i salen fikk vi tildelt oppgaven å bue for dommerne når de vil sende søte små jenter hjem. Det ble bedre fjernsyn på den måten, jeg skjønte det. Så selv om jeg mente Mia Gundersen hadde helt rett, ble jeg kommandert av sendelederen til å rope «buu», og jeg vågde ikke annet. For tenk om det hadde kommet på TV! Det ville tatt seg dårlig ut å sitte på TV og være den eneste som klapper når en søt liten jente går gråtende bort fra scenen. Dessuten gjorde alle de andre det. Det ble en slags massesuggesjon. Sorry, Mia. Jeg mente det ikke. Jeg synes du er flink, jeg. Du går videre i «Norske talenter».