I oljerike Venezuela lider 15,6 prosent av alle barna Caritas har undersøkt i seks delstater, av moderat eller alvorlig underernæring. Dette er over det som defineres som en akutt nødssituasjon av Verdens helseorganisasjon, WHO. Tallene kan ikke automatisk aggregeres til nasjonalt nivå, men de viser en tydelig negativ utvikling, målt jevnlig over en periode på snart 2 år. Det må vi kunne snakke om.
Situasjonen har gått fra vondt til verre de siste årene. Årsaken er en kombinasjon av oljeprisfall og feilslått økonomisk politikk, en situasjon som har ført til hyperinflasjon, mangel på mat og medisiner, samt omfattende korrupsjon. Sanksjonene mot Venezuela er viktige å ta med i betraktning når vi analyserer situasjonen, men sanksjonene hindrer ikke import av verken mat eller medisiner. Oljeproduksjonen er halvert siden 2014, noe som selvsagt får svært alvorlige konsekvenser for statens inntekter.
Under vårt besøk i Venezuela nylig møtte vi lille José Miguel, som er fire måneder gammel og kun veier 4,5 kilo. Hans 17 år gamle mor er også underernært, og trenger ernæringstilskudd – for å øke vekten og ikke minst for å øke produksjonen av morsmelk. Deet finnes ikke morsmelkerstatning å oppdrive i Venezuela. Underernæring hos barn under fem år kan gi alvorlige og uopprettelige konsekvenser, både fysiske og kognitive.
Et besøk på et apotek bekrefter offisielle rapporter om akutt mangel på medisiner, det finnes verken antibiotika, insulin, astmamedisin eller medisiner mot høyt blodtrykk, for å nevne noen. Når medisiner finnes står mange i den fortvilede situasjon ikke å kunne kjøpe dem, da prisen på en måneds forbruk kan tilsvare en til to månedslønner.
De siste offisielle målingene på barnedødelighet ble foretatt i 2016, og viste en økning på 30 % fra 2015. Tilsvarende økte mødredødeligheten med 65 % i samme periode, dette også i henhold til offisielle tall.
En galopperende inflasjon har ført til at pengene ikke lenger er noe verdt; en minimumslønn rekker til et halvt kilo kjøtt eller to pakker margarin i måneden. Mange yrker ligger på dette lønnsnivået, som de fleste innen servicenæringen, lærere og helsepersonell. Tilsvarende i Norge ville være ca. 20 kroner i måneden. Ekstrem fattigdom defineres som en inntekt på under ti kroner om dagen.
Hyperinflasjon reduserer folks mulighet til å kjøpe mat, medisin og andre grunnleggende varer, mens den generelle tilgjengeligheten av varer hindres av myndighetenes importrestriksjoner. Myndighetene reduserte matimporten med 67 % mellom begynnelsen av 2016 og slutten av 2017 for å betjene den enorme utenlandsgjelden.
Inflasjonen har ført til parallelle markeder for matvarer og medisiner, kontrollert av kriminelle. Disse grupperingene har økt sin makt i takt med at de har kunnet gjøre profitt på den økonomiske krisen, og kontrollerer nå hele nabolag. Handel med valuta er ekstremt lukrativt, ettersom forskjellen på den offisielle, kunstig lave, kursen og de parallelle, som all handel foregår med, er svært stor.
Flere faktorer bidrar til å forverre situasjonen, og øke faren for at krisen eskalerer ytterligere. Sykdommer som ikke har forkommet på mange år har nå dukket opp igjen. Meslinger, tuberkulose, difteri og andre vannbårne sykdommer er blant disse. Det har vært en dramatisk økning i forekomsten av malaria. Det er de svakeste som rammes hardest – de som lider av underernæring og de familiene som ikke har mulighet til å skaffe medisiner.
En omfattende migrasjon fører til store humanitære behov blant venezuelanere i andre land, særlig i Colombia og Brasil. Tallene er usikre, men man regner med at mellom 1,2 og 4 millioner venezuelanere har forlatt landet de siste fire årene. Først reiste næringsdrivende, ettersom det ble stadig vanskeligere å drive næringsvirksomhet i landet. Så begynte stadig flere fagutdannede å forlate landet, noe som har ført til mangel på arbeidskraft innen en del sektorer. Nå reiser de aller fattigste på grunn av matmangel, de fleste av dem til Colombia og andre land i regionen.
Nylig gjenvalgte president Nicolás Maduro har ikke ønsket oppmerksomhet rundt den prekære situasjonen i landet, men har likevel igangsatt månedlig distribusjon av mat til sterkt reduserte priser til de fattigste. Utdelingen håndteres av militæret. Den skjer ikke regelmessig, og inneholder ikke på langt nær nok til å dekke en måneds behov. Myndighetene anklages for å bruke matutdelingen for å sikre seg politisk støtte. Mennesker vi møtte fortalte at de ble truet med bortfall av rasjonene dersom de ikke stemte ved valget.
Situasjonen for de fattige og sultrammede forverres raskt, og mer hjelp trengs. Regjeringen har lovet mer åpenhet og dialog etter valget i mai. Vi forventer at dette betyr en reell dialog om befolkningens humanitære behov, og at man åpner for viktig hjelp utenfra. Humanitær hjelp vil ikke løse krisen i Venezuela, det er det kun langsiktige politiske og økonomiske endringer som kan. På kort sikt har vi en plikt til å redde liv og sikre befolkningen verdige levekår. Vi kan ikke lukke øynene for at barn sulter. Mat er en menneskerett. Det må vi kunne snakke om. Noe annet er uanstendig.