For to små år siden sto norske stortingspolitikere i kø for å hylle Grunnloven. Det var fest, jubileum og store ord. I en tid da nesten ingenting er hellig lenger, framsto dokumentet fra Eidsvoll 1814 som det nærmeste vi kunne komme noe slikt. Nå er Grunnloven i ferd med å bli tohundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant.
I rasende fart og uten grundige overveielser skal det samme Stortinget avgi suverenitet til det flertallet mener er ESA, men som i realiteten er EU, denne våren. Det norske Finanstilsynet skal legges inn under EFTAs overvåkingsorgan ESA. 27 representanter fra SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er mot. Men det hjelper lite. Selv om det kreves tre fjerdedels flertall for å avstå suverenitet, skal det mye til for at de 27 representantene som forsvarer Grunnloven skal få med seg så mange fra de andre partiene at de får de nødvendige 48 stemmene. Saken, som føyk gjennom finanskomiteen etter en høring som var innkalt på halvannen dags varsel, handler ikke bare om norsk kontroll over tilsynet med finanssektoren. Den handler også om respekt for Grunnloven.
Det er mange grunner til at Norge kom seg langt bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre land. EU sliter fortsatt med ettervirkningene, og i flere tilfeller, med Hellas som det verste eksempelet, er regningen for bankenes svikt sendt til folk flest. Ellers når banker blir ranet, pleier man å jakte på skurkene og straffe dem med fengsel eller det som verre er (bare tenk på Bonnie og Clyde). Men den som begår ran på den moderne og mer finurlige måten får beholde hele byttet uten at noen reagerer.
Etter finanskrisen i 2008 slo daværende finansminister Kristin Halvorsen fast – med rette – at andre land kunne lære mye av den norske, aktsomme reguleringen av bank- og finanssektoren. Lista er lang og kanskje lett å ta som en selvfølge for oss som ikke merker konsekvensene av mangel på tiltak. Hvor mange husker for eksempel den tryggheten norske bankkunder opplevde fordi garantien for innskudd i Norge var på to millioner kroner, mens EU bare hadde en drøy halv million? Hvor lett blir det å opprettholde denne innskuddsgarantien hvis vi skal tilpasse oss EUs systemer?
Dersom Finanstilsynet legges under EU, skjer sannsynligvis det motsatte av det Halvorsen tok til orde for: I stedet for at EU lærer av Norge, skal vi bli mer som EU. Eller for å si det på en annen måte: Se for deg at to håndverkere skal skru inn en skrue. Den ene har en smørkniv. Den andre har en drill. Snekkeren med smørkniven vil gjerne oppgradere sitt verktøy, men da må kollegaen med drillen tilpasse seg, også. De møtes på halvveien. Begge bytter til vanlig, manuell skrutrekker. Det er ikke en spesielt god deal for han med drillen, men sikkert fint for ham med kniven.
Én av begrunnelsene for å overlate styringen av Finanstilsynet til utenomnasjonale organer, er at det vil sikre norske finansaktører adgang til det forjettede, europeiske markedet. Tilhengerne av suverenitetsavståelsen snakker ikke like mye om at det også vil sikre utenlandske banker adgang til de norske bankene. Men det burde de gjøre. Senterpartiets stortingsrepresentant Heidi Greni har spurt finansminister Siv Jensen om norske plasseringer i EU og omvendt. Norske banker har en kapital i utlandet (hvori opptatt EU) på 85 milliarder kroner. Det høres kanskje mye ut. Men det er bare halvannen prosent av det de har i Norge: 5.328 milliarder. Utenlandske banker, derimot, har 22 prosent av innskuddsmarkedet og 27 prosent av utlånsmarkedet i Norge. Det er, med andre ord, veldig god grunn til å tro at det først og fremst er utenlandske banker som sikler på det norske markedet som vil ha størst glede av vår suverenitetsavståelse – ikke norske banker som vil på eventyr i Europa.
Når Stortinget nå skal overlate den øverste kontrollen av norsk finanssektor til EFTA-domstolen, er det første gang siden vi inngikk EØS-avtalen i 1992 at Grunnlovens paragraf 115 om suverenitetsavståelse benyttes. Men det blir neppe siste. Europarettsjurist Halvard Haukeland Fredriksen advarte i forbindelse med Stortingets hastehøring om at resten av alfabetet gjerne følger etter når man først har sagt A: «Dette kommer til å få presedens for energi, telekom og data. Dette kommer til å få store ringvirkninger», sa han til ABC Nyheter. Flere jusseksperter har dessuten pekt på at Stortinget over lang tid har gitt fra seg norsk selvbestemmelse i små porsjoner uten å behandle det etter riktig paragraf i grunnloven. Det er flere eksempler på at det har skjedd uten debatt og med alminnelig flertall. Men som Justisdepartementet forklarer overfor ABC Nyheter: «Den politiske ledelsen i Justisdepartementet møter anklagene med å vise til at Stortinget begynte å fravike Grunnlovens §93. Da Stortinget hadde gjort det til en vane å fravike Grunnloven, mener departementet at det oppstår en sedvane som berettiger å fortsette å droppe Grunnlovens bestemmelse». Altså: Siden Stortinget pleier å se bort fra sin egen grunnlov, må det nesten få lov til å fortsette med det.
Midt oppi det hele er det tross alt en seier at denne siste avståelsen faktisk krever tre fjerdedels flertall. Dersom Arbeiderpartiets og Frps representanter stilles fritt og Venstre tar til vettet og stemmer mot, finnes det faktisk en teoretisk mulighet for at galskapen kan stoppes.