barns rettigheter: Kronikkforfatterne er bekymret for medisinering som vil få følger for barns videre liv. 	FOTO: ISTOCK.COM

barns rettigheter: Kronikkforfatterne er bekymret for medisinering som vil få følger for barns videre liv. FOTO: ISTOCK.COM

Vis bildetekst
Foto:

ADHD-medisiner krenker barns rettigheter

De siste tiårene har vist en økning i de registrerte tilfellene av ADHD blant barn og unge, med en samtidig mangedobling i den medikamentelle behandlingen disse barna utsettes for. Vi risikerer å medisinere normalvariasjoner og tegn på omsorgssvikt.

De siste tiårene har vist en økning i de registrerte tilfellene av ADHD blant barn og unge, med en samtidig mangedobling i den medikamentelle behandlingen disse barna utsettes for. FNs barnekomité påpekte tendensen allerede i 2010, og beskrev den økte bruken av sentralstimulerende medisiner som en alvorlig bekymring. Norge ble anbefalt å ta ansvar for å endre dette, gjennom å utrede forholdet og sikre tilgang til et bredt psykologisk, pedagogisk og sosialt oppfølgingstilbud, både til barnet selv, foreldre og lærere.

Barnekonvensjonen er norsk lov. Vi er forpliktet til å behandle barn og tilrettelegge for dem i tråd med deres grunnleggende rettigheter. Barn har rett til å bli hørt, de har rett på best oppnåelige helsetilbud, til utvikling og å få være den de er. Medisinering med sentralstimulerende medisiner i det omfanget vi ser i dag, fremstår som en svært uegnet tilnærming til arbeidet for å styrke barns rettigheter.

Medisinenes virkning er ikke tilstrekkelig dokumentert. Vi kjenner heller ikke godt nok til ulike skadelige bivirkninger eller hva det gjør med barns utvikling å bruke amfetaminlignende medisiner gjennom oppveksten. Det bør derfor være svært høy terskel for å tilby slike medisiner til barn. Medisinfrie behandlingstilbud og pedagogisk tilrettelegging må prioriteres og sikres.

Den økte medisinbruken ved ADHD er bekymringsfull ettersom det sås tvil om selve grunnlaget for diagnosen. En rapport fra Folkehelseinstituttet (FHI) fra 2016 viser store forskjeller mellom fylkene når det gjelder diagnostisering av ADHD. Hedmark og Nordland har langt høyere forekomst enn eksempelvis Oslo og Vest-Agder. Ettersom ADHD antas å ha et nevrobiologisk grunnlag og det ikke er grunn til å tro at den hjerneorganiske aktiviteten blant barn varierer fra fylke til fylke, vitner forskjellene om at det er svært ulik praksis blant de ulike helsetjenestene når det gjelder fortolkning og diagnostisering av barns atferd og fungering. Det er ytterst problematisk at barn får ADHD-diagnoser og medisiner på et grunnlag som synes å være så ulikt forstått og praktisert.

Videre viser en nyere studie fra FHI at den medikamentelle behandling varierer avhengig av fødselsmåned. Gutter født sent på året har 40 % større risiko for å få diagnosen og ADHD-legemidler enn dem som er født tidligere på året. Tendensen til økende medisinbruk utover året fremkommer tydelig for begge kjønn. Dette kan sannsynligvis forklares av at barn født senere på året sammenlignes med andre barn født samme år, men som likevel ligger flere måneder fra hverandre i utviklingen og dermed også evnen til å regulere atferd og følelser. At forskjeller i modning og evne til selvregulering tas til inntekt som symptomer på ADHD, kan føre til at barn får medikamentell behandling på feilaktig grunnlag. De samme medisinene vil også kunne stå i veien for at barn lærer å regulere seg selv og forstå egne følelser. Barn og foreldre trenger kunnskap, mestringsressurser og tilgang på gode strategier. Foreldreveiledning og psykososiale intervensjoner bør komme foran medisiner.

De ovennevnte funnene sår tvil om at den økte diagnostiseringen reflekterer en faktisk økning i reelle tilfeller av ADHD. De utfordrer også argumenter om at økningen skyldes at flere unge fanges opp tidlig og tilbys adekvat hjelp.

Vi er bekymret for at den omfattende medisinbruken i praksis representer en sykeliggjøring av normalvariasjoner i barns atferd, og at samfunnet har skapt arenaer i barns liv som ikke gir rom for det mangfoldet som finnes – og skal finnes – blant barn og unge. Å finne sin plass og innordne seg i tråd med omgivelsenes forventninger og krav kan for noen barn være svært krevende. Vedvarende fokusert oppmerksomhet og utholdenhet i stillesittende aktiviteter passer ikke for alle. Når samfunnet, barnehager og skoler snevrer inn normalitetsspennet og har ensidige forventninger til barns atferd og kognitive fungering, vil enkelte barn uunngåelig falle utenfor. Barn som er mer urolige og ukonsentrerte enn andre, barn som vi kanskje tidligere ville ha omtalt som «med lopper i blodet», vil skille seg ut – eller bli skilt ut. Diagnoser og medisiner legger forklaringen og ansvaret på barnet, og kan stå i veien for nødvendige holdningsendringer, tilpasninger i miljøet og støtte til omgivelsene og barnet selv.

Det som kanskje er langt mer alvorlig, er at ADHD-diagnosen kan tildekke eller føre til en misoppfatning av vanskelige forhold i barnets liv. Vi har dessverre sett mange eksempler fra klinisk praksis og barnevernssaker, der ADHD feilaktig har blitt gitt som diagnose i tilfeller der barnet i realiteten var traumatisert eller offer for uholdbare omsorgsbetingelser. Ansvarlige voksne som skulle ha beskyttet barna, avdekket omsorgssvikt og grepet inn, har i stedet lett etter årsakssammenhenger i barnet selv. Dersom fagfolk og omsorgspersoner slår seg til ro med en biologisk forklaring av barnets uttrykk og fungering, risikerer vi at vansker i barnets liv forblir tildekket.

Vi anerkjenner at medisiner kan gi økt konsentrasjon, ro og bedre fungering i hverdagen, og gjøre situasjonen enklere både for barnet selv, familien og lærere. Vi må likevel stille spørsmål ved om det er etisk riktig at barn, som ikke kan velge selv, settes på medisiner med mulige bivirkninger og usikker langtidseffekt all den tid diagnostiseringen er basert på et uklart kunnskapsgrunnlag. Økningen av ADHD-tilfeller fremstår som en stor illusjon der barn bærer ansvaret for et miljø som i beste fall ikke er godt nok tilpasset mangfoldet, og i verste fall er til skade for deres utvikling og fungering. Vi risikerer å medisinere normalvariasjoner og tegn på omsorgssvikt med medisiner vi ikke fullt ut kjenner konsekvensene av. Diagnostiseringen og den overdrevne medikamentelle behandlingen av barn kan i ytterste konsekvens bryte med barns grunnleggende rettigheter og bli en skamplett i psykisk helseverns historie.

Barns rettigheter skal respekteres – ikke medisineres bort.


nyemeninger Meninger ADHD Barn

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!