Debatt

Absurd fattigdomsforståelse

Erna Solbergs utsagn om fattige er et ekko fra angloamerikansk tenkning.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Rett før jul publiserte Statistisk sentralbyrå tall som viser at de rikeste i landet stadig blir rikere, og at ti prosent av befolkningen nå eier over halvparten av Norges samlede formue. I et intervju med Dagbladet i romjulen forklarte statsminister Erna Solberg den økende ulikheten med utviklingen på børs, og slo fast at «løsningen er at flere deltar i eierskap i Norge, ikke bare ved å eie egen bolig, men også gjennom eierskap i verdiskapningen i Norge».

Erna Solberg er blind for sosial ulikhet og fattigdom, fordi det for henne ikke finnes verdier som ikke er markedsverdier. Alle bør bidra til disse verdiene. Kan ikke de fattige bare kjøpe noen aksjer da, foreslår hun i intervjuet som tiltak mot fattigdom. Hun tenker åpenbart litt forvirret slik: For kjøp av aksjer betyr investeringer og vekst i markeder med avkastning. Absurd er dette, for hvor skal pengene komme fra når den fattige familien ingen penger har? Tenkningen har sine ideologiske røtter som er blitt til nevnte formuleringer fra statsministerens side. Tenkningen og idégrunnlaget er skapt i USA for mer enn 70 år siden og lever videre spesielt i det republikanske partiet, søsterpartiet til norske Høyre.

Magnus Forsberg: Kan de ikke bare spise aksjer?

USA opplevde etter andre verdenskrig økonomisk vekst og velstand. Formuene til de rike vokste og arbeidsledigheten var lav. Andre verdenskrig hadde skapte et voksende nasjonalt og globalt marked. Landet hadde til og med råd til å opprette den gigantiske Marshallplanen. Marshallplanen, også kalt Marshallhjelpen, offisielt European Recovery Program (ERP), var et amerikansk hjelpeprogram rettet mot fattigdom og investeringer i Europa som følge av ødeleggelsene under andre verdenskrig. Planen ble vedtatt av Kongressen i USA i 1948. Den er oppkalt etter den amerikanske politikeren George C. Marshall, som var initiativtaker til planen. Framtiden så lys ut for den liberale markedsøkonomien med klare amerikanske konkurransefortrinn. Men noe stemte ikke. Rikdom og velstand blomstret, likevel vokste fattigdommen og ulikheten uhemmet. Økonomene spekulerte på hvorfor? Som i Norge i dag.

En bølge av ideer kom opp som fenget politisk. Den ble rettet krast mot rådende president Roosevelts New Deal-politikk fra mellomkrigstiden og videreført i årene etter krigen. Politikken bestod av en rekke store statlige føderale hjelpeprogram, for næringslivet, arbeidslivet – og ikke minst sosiale hjelpe- og utjevningsprogram. Disse utjevningsprogrammene skapte nye sosiale håp. Denne politikken kom også til Storbritannia, introdusert av økonomen Willian Beveridge i en berømt rapport fra 1942. Den skapte blant annet utgangspunktet for opprettelse av et statlig finansiert universelt helsesystem (National Health System – NHS) med gratis sykehustjenester for alle. NHS ble modellen for sosialdemokratiets utbygging av helsevesenet i Norge i etterkrigstiden. På 1980-tallet spolerte statsministrene Thatcher/Blair denne modellen med innføringen av de markedsrettede helseforetakene. Tony Blair kalte det «new labour»-politikk, og Det norske arbeiderpartiet lot seg lure og tok etter med innføring av RHF-ene i 2001. Regjeringen Solberg dyrker i dag denne markedsrettede foretaksmodellen.

Men tilbake til USA. Denne politikken fungerte altså utmerket økonomisk sett, men så var det altså dette med den økende fattigdommen og utenforskapet for mange mennesker. En ny bølge av ideer slo fiendtlig til mot velferdspolitikken. Ifølge disse ideene var ikke velferd løsningen, men årsaken til fattigdom. Økonomer påpekte at tilgang til offentlige velferdstjenester sydde puter under armene på folk, og viktigst, den hindret folk fra deltakelse i verdiskapende virksomhet. Deres samfunnsfunksjon som klienter skapte ikke markedsverdier og hindret dem fra eierskap (og deltakelse på børsen?). Disse ideene spredde seg raskt på 1960-tallet og ble til amerikansk politikk. Strategien mot fattigdom og utenforskap ble basert på å «hjelpe de fattige til å realisere sine produktive potensial» heller enn omfordeling. Dette har Erna Solberg og hennes regjering åpenbart lyttet til med sine nyliberale ører. Hennes utsagn i Dagbladet i romjulen blir et ekko av angloamerikansk fattigdomstenkning i en økonomisk kontekst. Det er også en del av fortellingen at disse ideene også spredte seg til internasjonale institusjoner etter at amerikanske Robert McNamara ble sjef for Verdensbanken i 1968. I USA videreføres dette av Donald Trump med sine kvantitative og monetære definisjoner av urettferdighet.

Etter finanskrisen i 2008 kom fattigdom og sosial ulikhet tilbake i den politiske og økonomiske debatten. Ingenting tyder på at det skjer noe brudd med de negative holdningene til universell offentlig velferd. Det å «realisere sine produktive potensial» lyder jo retorisk bra. Det er derfor ikke uten grunn at «arbeidslinjen» mot fattigdom framstår som et akseptert tverrpolitisk prinsipp i Norge i dag. Men pass på: Intet mål helliggjør midler og veier fram mot målet. Arbeidslinjen mot fattigdomsbekjempelse, ja, men tett fulgt opp av en universell velferdspolitikk. Erna Solbergs råd mot fattigdom og sosial ulikhet i romjulen gjaller i den forbindelsen som et forvirret absurd ekko som ikke bør overses.

Mer fra: Debatt