NRK rapporterte nylig på basis av ”nyere forskning” at de reelle tall for årlige selvmord blant pasienter innlagt på psykiatrisk avdeling og i etterkant av utskrivning skal være 240, og ikke 140, som fagfolk trodde. Tallene er for perioden 2008-2015. På hvilket grunnlag ”trodde” fagfolk dette? Hvordan kan det ha seg at 100 mennesker ikke fins i den årlige selvmordsstatistikken? Hvor ligger ansvaret, og hvilke konsekvenser bør en slik ”feil” få? Dreier det seg om statistisk inkompetanse? Eller er selvmord i psykiatrien egentlig ikke så viktig?
De høye selvmordstallene er et kraftig varsko til politikere, helseforvaltning, helseprofesjoner - og oss alle - om at noe er svært galt. En rekke reformer, stortingsmeldinger, utredninger, utvalg, handlingsplaner til tross; pasienter får ikke den hjelpen de trenger, for noen med tragisk utfall. At det fins gode fagmiljøer og behandlere som gir adekvat hjelp til sine pasienter, rokke ikke ved et dystert helhetsbilde.
De sjokkerende høye selvmordstallene ble etterfulgt av debatt i NRK om årsaker og tiltak - i opptråkkede og velkjente spor. En kraftig nedgang i selvmord i psykiatrien, forutsetter grunnleggende endringer, egnede virkemidler, handlekraft og gjennomføringsevne. Faglig kompetanse, behandlingsmetoder, holdninger, ledelse, organisering må ses på med nye øyne.
Et psykisk helsevern med den biokjemiske psykiatrien og legemiddelindustrien i førersetet er en sikker garanti for fortsatt sjokkerende høye selvmordstall. Det er slik politikere og beslutningstakere har valgt å organisere samfunnets behandlingstilbud til mennesker med redusert psykososialt funksjonsnivå. Det er på tide å innse at den biokjemiske psykiatrien bør få avlastning.