For 60.000 førsteklassinger nærmer det første skoleåret seg nå slutten. Mange av disse gledet seg til å begynne. Mange var kjempeklare til å begynne å lære. Men vi må også innse at veldig mange av disse små menneskene ennå ikke hørte hjemme i skolen. «Påfallende mange er ikke klare, det gjelder spesielt gutta, og det skyldes ikke barnehagens innsats. Jeg vil si at halvparten av førsteklassingene ikke er skolemodne», sier en rektor til meg.
Gutter sliter i skolen. Det er et faktum. Et som myndighetene nå akter å gjøre noe med. For et par uker siden holdt Stoltenbergutvalget (etter leder Camilla S.), som har fått i oppdrag å se på mulighetene for å utjevne kjønnenes skoleprestasjoner, en åpen konferanse på Litteraturhuset i Oslo. «Hvorfor gjør gutter det dårligere på skolen enn jenter, hva konsekvensene kan bli for samfunnet, og hvilke tiltak som kan eller bør gjennomføres», sto på programmet. Seinere i mai skal utvalget «på turné» med såkalte innspillmøter til Nord-Norge, Trondheim og Bergen.
Mitt innspill som mer eller mindre rutinert pappa er å reversere seksårsreformen. For det som er helt sikkert, uten noen større utredning, er at det ikke er et godt utgangspunkt for læring å starte for tidlig på skolen. Som på alle andre av livets områder, er en god start alfa og omega. Å starte en maraton som norsk skole er med for tung ryggsekk, er ikke bra. En dårlig start kan gi uheldig adferd og et destruktivt selvbilde. Ingenting tyder på at tidligere skolestart har gitt noen som helst gevinst. Snarere tvert imot, og kanskje er dette kilden til de urovekkende kjønnsforskjellene.
I august 1997 senket man alderen for skolestart i Norge fra sju til seks år. Grunnskolens løp ble forlenget fra ni til ti år. Intensjonen var god. Stortinget la til grunn mer læring og reduserte forskjeller basert på sosial bakgrunn. Læreplanen som ble utviklet til å understøtte reformen, tok utgangspunkt i at førsteklasse skulle være barnehage innenfor rammene av skolen. Det var barnehagens pedagogikk som skulle dominere dette første året for de minste. Lesing? Det stresser vi ikke med! Første skulle være lek og aktiviteter, prinsippet var frihet, slik barn og foresatte kjente fra barnehagen. Det var også sånn at de med førskolelærerutdanning skulle kunne «bli med over» og undervise opp til fjerde trinn.
Men når 6-åringene (derav mange 5-åringer) først var innenfor de tykke skolemurene, innenfor de små klassrommene med noen og tjue pulter, var det fort slutt på barnehagens tilnærming. Kristin Clemet (H) som kunnskapsminister ble raskt utålmodig. Hvorfor ikke lese og skrive og regne når de først var på skolen? Det tok noen få år før «barnehage» var renset ut av skolen og barnehagepedagogene kastet på dør. Skolens læringskultur vant duellen suverent. Med klasserommet som ramme. Den begrenser mulighetene for den leken og fysiske aktiviteten som så mange forskere understreker viktigheten av. Unger er ikke skapt for å sitte stille. «For mange barn, og kanskje særlig gutter og jenter med høyt aktivitetsbehov, er det altfor tidlig å forvente at de skal sitte så mye stille og konsentrere seg om tavleundervisning de første skoleårene», fastslo forsker Vidar Ulset til Dagsavisen i januar i år.
Det er likevel viktig å presisere at skolen er full av flinke, velmenende, forståelsesfulle, varme og omsorgsfulle lærere som møter barna på deres premisser. Mange sitter på kne i gangen og ser ungene rett i øynene når de kommer. De har blikk for barn. Men deres hovedoppgave er like fullt å drive lese- og skriveopplæring. Innsatsen måles. Læringspresset er stort.
Spoler vi fram igjen til våren 2018 er unger i førsteklasse omfattet av kjølig terminologi som kompetansemål og læringsmål. I forrige uke hadde min sønn på seks år sine første tester i lesing og matte. Han sliter fortsatt med å knytte lissene. Og er sjanseløs på klokka. Den korte og lange viseren gir ikke helt mening. Men ferdighetene hans skal likevel plottes inn i et skjema og samles inn slik at myndighetene har oversikten.
Pøh, kan man gjerne si om min anekdotiske kunnskap om de minste i skolen. Men det utrolige er at det aldri er gjort en grundig evaluering av hvordan seksåringene, de skjøreste aller nederst i utdanningshierarkiet og hovedpersonene i reformen, har det på skolen. Da har man bare det man ser rundt seg å støtte seg til. Og de som er tett på dette daglig, selvsagt. Jeg har til gode å møte en lærer som gir tommel opp for tidlig skolestart. En rektor jeg kjenner godt på en Oslo-skole, mente halvparten av elevene ikke var skolemodne når de kom til ham, og han ville helst utsatt skolestarten for alle.
Professor i pedagogikk ved Høgskulen i Volda, Peder Haug, ledet i sin tid evalueringen av «Reform 97» og sier til meg at tidlig skolestart aldri er evaluert. Men dataene de har, viser at effekten har vært null: Vi er nå tilbake på 1996-nivå når det gjelder læring, og de sosiale forskjellene er like store som de var. 21 årskull med 6-åringer er altså sendt inn i voksenlivet uten at verken vi eller de har oppnådd noe som helst. Med unntak av økning av ADHD blant gutter.
Pedagogikkprofessor Sidsel Germeten har uttalt til Dagsavisen at «Seksåringene er blitt det glemte årskullet. Politikerne har forsømt de yngste skolebarna etter at de innførte skolestart for seksåringer». Etter 21 år har Stortinget våknet. I morgen er det høring for et forslag der fem representanter fra Senterpartiet ber regjeringen om å sette i gang en evaluering av seksårsreformen med «sikte på å innrette skolen slik at den bedre ivaretar behovene til de yngste elevene». Forslaget tilsluttes. Å få dem tilbake inn i barnehagen, er kanskje umulig. Men pedagogikken i skolen kan gjøres om over natta. Min rektor nikker.
Hvordan går det med guttungen, undrer du. Han klarte testene fint. Hodet er mottagelig, men ikke kroppen. Han hadde hatt bedre av ett år til med lek og modning.