TEGNING SIRI DOKKEN

TEGNING SIRI DOKKEN

Vis bildetekst
Foto: SIRI DOKKEN

19 ensomme uker

Hva er verst: At kvinner får mest mulig kunnskap om livet de bærer fram, eller at de må gå halve svangerskapet i frykt?

Dunk-dunk-dunk-dunk. Den gikk så innmari fort, hjertelyden. Den raske pulsen til det ufødte barnet senket min. Endelig. Minuttene i venterommet, hos hun som er en hemmelig reddende engel for mange i samme situasjon som jeg var, hadde vært lange. På dette private legesenteret kan du booke time til ultralyd når det måtte passe, hvis du har en tusenlapp til overs, og ikke orker å vente til en offentlig ultralyd i uke 17, 18 eller 19.

En vanlig arbeidsuke går fort. Ukene går i hverandre. Sånn er det ikke nødvendigvis når du er gravid. Tida fra positiv test til det er stuereint å fortelle hva som er på gang, snegler seg av gårde. Ikke bare fordi man gleder seg til å fortelle en nyhet. Men også fordi det er uker som handler om liv og død.

Skulle jeg bli mor, eller ikke? Opplever man en spontanabort, slik jeg hadde gjort før jeg ble gravid igjen, er ukene som år. De gjør noe med deg. En tanke om at det kanskje hadde vært hyggelig å få barn hvis det falt seg slik, kan vokse til en besettelse.

Kall det gjerne en falsk trygghet. Du har også belegg for å hevde at det er en helsepolitisk prioritering som kan gå utover noe annet. Kanskje er det også sant at det ikke gir stor nok medisinsk gevinst for flest mulig, dersom tidlig ultralyd i uke 12 skulle blitt tilgjengelig for alle kvinner. Det betyr bare så forsvinnende lite når man står i situasjonen selv. Når fastlegen ikke er interessert i å undersøke noe som helst før ventetida er tilbakelagt, og når googlesøk, termingrupper på nett og diverse nettfora bygger opp under frykten for det som der bare omtales som «SA» og «MA». Spontanabort, eller missed abortion, står det for. Enhver murring i livmoren kan være starten på slutten.

Ute i verden undrer de seg over at Norge ikke tilbyr tidlig ultralyd i uke 12 til alle gravide, sa Sturla Eik-Nes, gynekolog og fødselslege med ultralyddiagnostikk og fostermedisin som spesialområde, til Dagsavisen tirsdag. Antall senaborter øker i Norge. Flere venter lenger med å få barn, og risikoen for avvik hos fosteret blir større. I en kronikk i Aftenposten mandag tok fire spesialister i fødselshjelp og kvinnesykdommer til orde for å innføre offentlig ultralyd i uke 12. De mener de helsefremmende effektene nå kan dokumenteres i større grad, og at tidlig ultralyd kan bidra til å forebygge prematurfødsler og andre komplikasjoner, som også koster samfunnet mange kroner. De påpeker dessuten at mange kvinner velger å ta ultralyd privat, og at kvaliteten på disse kontrollene er varierende.

Innen svangerskapsomsorg er todelingen av helsevesenet tydelig. De som har råd til det, kan få vite det de trenger, enten privat i Norge eller i utlandet. De som ikke har råd, må vente.

KrF fikk en vetorett i bioteknologispørsmål som velkomstgave da de gikk inn i regjeringen. Derfor ser det ikke ut til å være realistisk at Norge vil tilby tidlig ultralyd til alle de neste årene. Dette på tross av at det lå an til flertall på Stortinget. Helseminister Bent Høie (H) trår vannet så godt han kan. Han viser overfor VG til en utredning fra 2011 som konkluderte med at tidlig ultralyd ikke har medisinsk gevinst for mor og barn. Han mener dessuten Ap ikke baserer seg på kunnskap, når de har foreslått å innføre tidlig ultralyd til alle innen uke 12, samt en NIPT-blodprøve som kan gi tidlige svar på om fosteret har alvorlige sykdommer.

Selvsagt er dette et etisk minefelt. Avgjørelsen en kvinne må ta når hun får beskjed om at barnet hun bærer har en alvorlig sykdom, er så tung at de av oss som ikke har stått i det, trolig ikke kan sette seg helt inn i det. Men hvorfor er det mer etisk riktig at hun må ta denne avgjørelsen sent i svangerskapet, framfor så tidlig som mulig? Får vi mer sortering av tidlig kunnskap?

Frykten for å la kvinner få vite mest mulig om barnet de skal få, vitner om en forestilling om at kvinners ønske om et barn som ikke avviker fra normalen, vil overkjøre andre etiske hensyn. Som om kvinner vil velge seg ut det beste fosteret de kan produsere, hvis de får muligheten. Hva slags kvinner er dette? Finnes de?

Faren med å la denne mistenkeliggjøringen være førende for bioteknologipolitikken er at kvinner tvinges til å gå halvveis i svangerskapet, bygge opp forventninger og tilknytning til barnet, før de eventuelt blir stilt overfor det umulige valget. Sorgen over å måtte gjennomføre en eventuell senabort blir vanskeligere å bære, enn om valget kunne blitt tatt tidligere. Dette perspektivet synes helt fraværende hos dem som nå er blitt portvoktere for bioteknologiloven.

Det lugget litt i raddis-sjela mi da jeg trakk bankkortet for en privat helsetjeneste. Men alternativet, å vente til nesten halvveis i svangerskapet med å vite om barnet mitt var levende eller ikke, var ikke aktuelt. Da hjerteslagene var et faktum, og liv var påvist på ultralydskjermen i uke 12, senket jeg skuldrene. Fordi jeg kunne, og fordi jeg hadde råd til det. Tanken på Downs syndrom streifet meg ikke. Jeg ville bare vite om barnet mitt kunne leve. Kall det gjerne hysteri eller overdiagnostisering, men det var svaret på et sterkt behov. Jeg ville bare høre hjerteslag, og det fikk jeg.


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!