Som alle andre presidenter må Donald Trump tilpasse seg de nasjonale politiske omgivelsene. Normalisering er stikkordet, og den prosessen har for lengst begynt. «NATO er utdatert» er blitt til fortsatt sterk oppslutning om alliansen. Alle nøkkelpersonene har forsikret om det. «Forbedre forholdet til Russland» er blitt til relasjoner på bunn-nivå, etter press fra konservative motkrefter og beskyldninger om russisk innblanding i valgkampen. I Trumps tilfelle er normaliseringen iøynefallende fordi han var så annerledes i valgkampen og hadde så sterk front mot elitene og det politiske etablissementet.
Men hans preferanse for bilaterale avtaler og løsninger henger i. Vi kan vente oss mer av det slaget. For se hvem han omgir seg med. Rike forretningsfolk som han selv, som er vant med å inngå avtaler én mot én, og militære offiserer som er trent til å håndtere forholdet til én eller noen få motstandere. Ingen av dem har erfaring fra multilaterale diplomatiske arenaer. Over og ut for store handelsavtaler, og ned med bevilgningene til FN og andre internasjonale organisasjoner.
De europeiske NATO-landene kan fortsatt mistenke at når det kommer til krita, vil Trump behandle dem ulikt avhengig av evne og vilje til å leve opp til amerikanske ønsker. Dessuten er det i bilaterale sammenhenger at overlegen makt kommer klarest til uttrykk og kan virke overveldende. I multilaterale fora har mindre land mulighet til å gå sammen om å motvirke den. Derfor har det for eksempel vært en fordel for Norge å behandle viktige saker i NATO framfor å ta dem bilateralt med USA.
Følg Nye Meninger på Facebook!
Videre har de første 100 dagene vært preget av uforutsigbarhet. Det vil det selvsagt bli mindre av etter hvert. Alle administrasjoner bygger sin egen profil som litt etter litt blir retningsgivende. Men uforutsigbarheten er samtidig bevisst, for den er et maktmiddel, og derfor vil den vedvare. Trump mener for eksempel at det var høl i hue å fortelle ISIL hvordan man ville gå til verks for å bekjempe dem – på forhånd. Lar man derimot motstanderne leve i uvisshet om hva man kommer til å gjøre – og USA har makt til å gjøre det meste – holder man dem på tå hev. Det samme vil trolig gjelde alliansefrie land og allierte når noe viktig står på spill. Her til lands er det flere som har vært mer bekymret over Trump enn over Putin, men likevel konkludert med at det gjelder å holde seg inne med USA, mer enn før.
Et annet påfallende trekk er satsingen på militærvesenet. I 2016 – Obamas siste år – økte forsvarsbudsjettet med 1,6 prosent til drøyt 600 milliarder dollar. Kina, på andre plass, økte med 5,4 prosent til 215 milliarder. Trump har foreslått en økning på 54 milliarder dollar i neste budsjettår. Bare økningen er i nærheten av et helt russisk forsvarsbudsjett. Forslaget kan bli trimmet, men i Kongressen er det også noen som vil ha mer. Dette, sammen med demonstrasjon av evne og vilje til å bruke makt i Øst-Asia og Midtøsten, er noe Trump har fått applaus for.
Den militære satsingen brukes til å understøtte diplomatiet. Det er en utbredt forestilling at diplomatiet fungerer best når det står makt bak. Utenriksdepartementets budsjett kuttes riktignok med hele 30 prosent, men det betyr ikke nødvendigvis noen svekkelse av diplomatiet. Fra sin lange fartstid som sjef for Exxon vet utenriksminister Tillerson mer enn andre hva som skal til for å gjøre en stor institusjon effektiv, og noen ganger er nedskjæringer bra.
Dessuten er det i første rekke humanitære og liberale formål som blir skadelidende. Tyskerne har mint Trump på at slike innsatser er viktige ikke bare i seg selv, men også som midler i sikkerhetspolitikken, men for døve ører. I dagens verden står europeerne mer og mer alene om å forsvare liberale verdier.
Framgangsrike mennesker fra andre sektorer – Tillerson, Mattis og MacMaster er fra øverste hylle – tar med seg nye impulser og meninger om enkeltsaker inn i politikken, men ikke helhetlige strategier. Den utfordringen møter de først i regjeringskontorene. Derfor er det ikke overraskende at de første 100 dagene har artet seg som en vandring fra sak til sak uten koblinger og overordnede føringer.
Noen ansatser til helhetlig tenkning kan vi likevel ane. De ovennevnte trekkene forsterker hverandre. Bilateralismen synliggjør egen styrke og andres relative svakhet. Ubalansen underbygges av uforutsigbarheten, som skjerper andres aktsomhet og tilpasningsvilje, og den forsterkes ytterligere når den overveldende militærmakten synliggjøres i krisesituasjoner. Trump er et maktmenneske, snudd på forakt for de svake. I valgkampen snakket han således om sterke ledere, til og med om Kim Jong Il: Ettersom han greide å etablere seg som landets reelle leder på kort tid måtte det være noe ved ham.
I en omskiftelig verden er én sak konstant: Forholdet til Kina er hovedsaken i all overskuelig framtid. Verden er multipolar, men geopolitikken dreier seg i første rekke om USA og Kina – hegemonen og utfordreren, som også er motpoler i styresett: privatkapitalisme mot statskapitalisme.
Vil Trump bli sittende perioden ut? Det er ikke sikkert, for det pågår en politisk borgerkrig i USA.