Dagsavisen har i en rekke oppslag og kommentarer rundt Trond Giske tatt entydig standpunkt mot hans comeback i politikken, i den siste tiden knyttet til videosnutten fra dansen på en bar i Oslo. Dansevideoen bekrefter etter Dagsavisens skjønn Giskes manglende vurderingsevne, og gir ikke grunnlag for å ha tillit til ham som politiker.
I den siste kommentaren (fredag 1. mars) mener sjefsredaktør Eirik Lyshoff Lysholm – angivelig uavhengig av denne saken - at det er på sin plass å forsvare skandalejournalistikken. Med referanse til #meeto mener han at «dyneløftjournalistikken har avslørt dobbeltroller, maktmisbruk, lovbrudd eller muligheter for korrupsjon». Forsvaret for skandalejournalistikken er konkret et angrep på Klassekampen, som på lederplass har hevdet «at det var skandalejournalistikken som fikk en ny vår med metoo, ikke kvinnene» (KK 23. februar). Dagsavisen mener at dette er en uhyrlig påstand og direkte pinlig for KK.
VG, som offentliggjorde videosnutten av Giskes dans, har funnet grunn til å ta selvkritikk, og skriver at deres omtale «ikke ga et tilstrekkelig bilde av hendelsesforløpet i baren. I den videre dekningen har det kommet frem at kvinnen som opptrer på filmen, opplevde kontakten med Giske som uproblematisk. Det er også et faktum at det var hun og venninnen som filmet, som først tok kontakt med Ap-politikeren. Disse opplysningene var viktige for å danne seg et helhetsbilde av situasjonen.» (VG 27. februar). De omtalte kvinnene opplever at de er misbrukt av media.
Dagsavisen bryr seg ikke om å nevne dette, og heller ikke at Trond Giske hverken har blitt beskyldt for dobbeltroller, maktmisbruk, lovbrudd eller muligheter for korrupsjon. Avisen bryr seg heller ikke om å referere KKs begrunnelse for å hevde at det var skandalejournalistikken som fikk en ny vår med metoo, og ikke kvinnene. Begrunnelsen til KK er i korte trekk at «i medieverdenen skal alle andre underlegges moralens lupe, bare ikke pressen selv». KK mener at «vi tjener alle på redelighet og presisjon i omtale av saker».
Skandalejournalistikken har aldri vært spesielt interessert i saklighet, redelighet eller etisk presseansvar. Et forsvar for skandalejournalistikken bør ikke desto mindre gi en vurdering også av disse perspektivene. Ellers risikerer Dagsavisen å bli et mikrofonstativ for enøyde.
Samlet framstår Lysholms kommentar ikke som et generelt forsvar for skandalejournalistikken, men nettopp som enøyd skandalejournalistikk, fordi den mangler opplysninger som er viktige for å danne seg et helhetsbilde, den mangler prinsipiell dybde slik at leseren skal kunne danne seg et perspektiv i lys av ulike meninger, og den mangler evne til selvkritisk tenkning som presseorgan. For å bruke Lysholms egne ord: «Det bør være selvsagt at enhver godt voksen mann med makt bør forstå at han har et ekstra ansvar i møte med langt yngre kvinner ute på byen». Dette ansvaret gjelder også en sjefsredaktør i møte med leserne. Uansett alder, ståsted og bakgrunnskunnskap.