Rundt i landet legger man vekt på barnas dialekt og lokale språkformer for at de skal finne seg til rette i skolen. Det samme bør vi gjøre i Groruddalen og ellers i byen. Å anerkjenne måten barna og unge snakker på gir dem mer identitet og trygghet på seg selv. Det siste vi må gjøre er å kalle det «stygt språk» når barn og unge snakker slik de er vant til.
Mens det i distriktene kalles dialekter bruker språkforskerne ofte ordet «sosiolekter» når det gjelder lokalt talespråk i Oslo og andre storbyer. Det skyldes at det har med sosiale forhold å gjøre, men særtrekkene i Groruddalen og Oslo øst kommer vel å merke også fra gammel østlandsdialekt.
Hva er disse særtrekkene i Groruddalen, som er det området jeg kjenner best, enten vi kaller det dialekt eller sosiolekt? En typisk ting som ikke er «stygt språk», men en talemåte som har levd lenge, er å bruke negativ forsterkning. Det vil si at hvis vi mener at noe er f eks ekstra bra, sier vi ikke alltid normalsspråkets veldig bra. For å forsterke og fargelegge det sier vi innmari bra, dårlig bra, jævla bra, dødsbra, dritbra, sinnssjukt bra, osv. Hvis ungene gjør det, blir det galt å korrigere det som feil. Snarere kan det gi utgangspunkt for levende undervisning om lokalt språk.
Det er sikkert mange meninger om dette, og det er viktig å ha med seg at vi selvsagt bør tenke på hvilken sammenheng språket brukes i. På Dagsrevyen ville jeg nok ikke sagt «innmari bra». Men det er fordi mange folk rundt i landet som ikke er vant til våre talemåter, nok vil stusse. Det er altså ikke fordi jeg mener det er feil eller stygt språk, og at det ikke skal brukes i våre bydeler der negativ forsterkning er utbredt. Tvert imot mener jeg at slike lokale språkformer som til sammen utgjør en sosiolekt eller dialekt, er noe av det som gir språket vårt farge og rikdom – og oss mennesker en lokal identitet og tilhørighet.
Dette er bare ett eksempel på en språkform som lever videre, også blant barn og unge i Groruddalen. Det er mange andre – både de som kommer fra moderne påvirkning og festner seg, og de som kommer fra tradisjonell østlandsdialekt som tjukke l’er, schj-lyder i ord som Oslo, utbredt bruk av a-endelser, tonefall, osv. Vi sluker ord og forkorter dem med f eks «er’e» istedenfor «er det», «æ’kke» istedenfor «er ikke», «tru’ru» istedenfor «tror du», «ser’ru» istedenfor «der ser du», «skjer’a?» istedenfor «hva skjer her da?», osv.
Alt dette er helt «lovlig», og til sammen mener jeg det for vår del utgjør en Groruddals-måte å snakke på, som vi gjerne kan bli mer bevisste om. Ikke minst ville det vært fint om språkforskere som har mer greie på alt dette, kunne hjulpet oss med sin kunnskap og evne til å sette ting i system. Det finnes sikkert allerede mye, men det må formidles. Andre områder på Østkanten har stort sett de samme særtrekkene, slik jeg kjenner dem, så dette angår opp mot tre hundre tusen mennesker. Det er ikke noe lite språkområde å forske på, om vi sammenholder med andre dialekter og sosiolekter.
For mange av våre dyktige lærere og språkforskere er nok mye av dette å slå inn åpne dører. Men ved skolestart håper jeg at vi kan spørre oss selv i skolen og ellers: Får barn og unge i Groruddalen og på Østkanten samme anerkjennelse og oppmerksomhet om sine lokale språkformer som barn rundt i landet får for sine dialekter? Det kan hjelpe mange til å føle seg mer sett og mer hjemme i skole og lokalsamfunn.