Politileder Torbjørn Trommestad ber skolene gjøre foreldremøter obligatoriske i sitt intervju med VG 9.november 2017. Ønsket målsetning er å få foreldrene til å engasjere seg samt sette tydelige krav til dem.
Jeg er helt enig at et godt skole- og foreldresamarbeid er til det beste for barna. Men det er viktig å forstå at manglende engasjement blant foreldre ikke nødvendigvis er synonymt med likegyldighet. Bildet er nok langt mer komplekst og bør behandles deretter. Blant annet å belyse hvordan engasjerte foreldre blir møtt av det offentlige.
Som engasjert forelder har jeg opplevd Oslo kommune på sitt beste og sitt verste. Jeg er svært takknemlig for at jeg i dag har barna mine på en skole der dialog, samarbeid og respekt for hverandre etterstrebes hver dag. Dette har bidratt til et høyt engasjement hos foreldrene.
Like heldig var jeg ikke da barna gikk i en kommunal barnehage i bydel Østensjø. Her ble dialog og samarbeid sett på som en unødvendighet hos styrer i barnehagen og bydelens ledelse. Som engasjert FAU-er ble jeg nok også oppfattet som en trussel etter at jeg på vegne av foreldrene fikk avdekket at barnas helse og sikkerhet ikke ble ivaretatt i barnehagen og at bydelen hadde forsømt sitt ansvar.
Deretter etterfulgte flere uheldige episoder som et resultat av dårlig kommunikasjon fra bydelen og styrer. Etter en episode der barnehagen leverte barna 4 km fra sin faste base, ønsket jeg dialog med styrer da hendelsen hadde skapt problemer for min familie. Først avviste styrer behovet for dialog, men ga til slutt etter. I møtet ble jeg plutselig presentert for påstander om at ansatte var redd meg og min mann, noe avdelingsleder for mitt barn umiddelbart avkreftet gjaldt de ansatte på hennes avdeling. Styrer kunne heller ikke vise til noen konkrete episoder. Bydelen valgte å eskalere til at vi nå ødela det psykososiale arbeidsmiljøet i barnehagen. Heller ikke de kunne vise til noen konkrete episoder. Ansatte fortsatte å beklage påstandene.
Etter en runde hos fylkesmannen erkjente bydelens advokat at påstanden var feilaktig. Da hadde det gått nesten ett år uten at bydelsdirektøren ønsket å gripe inn, vel vitende om hendelsene.
Lovbrudd og uetisk oppførsel praktisert av Oslo kommune er selvsagt ikke greit. Etter å ha varslet varslingsrådet i Oslo kommune, mente rådet at bydelens direktør skulle behandle egen varsling. Det så ikke ut til at bydelsdirektøren ønsket å kritisere seg selv for at hun tidlig i prosessen ble gjort oppmerksom på at hennes ledere brøt lovverket og utviste uetiske handlinger, uten å gripe inn.
I stedet prøvde bydelen å avvikle FAU-ordningene i alle bydelens barnehager noen måneder etter at saken ble avsluttet. Året etter ønsket bydelen å kartlegge alle foreldre. Her skulle det blant annet krysses av hvor mye alkohol foreldrene drakk og om de slo barna. Denne kartleggingen ble sterkt kritisert av fagmiljøene og senere også henlagt. Man kan jo bare spekulere i hva slags samarbeid med foreldrene bydelen ønsket å oppnå med disse handlingene.
Det finnes mange tilsvarende eksempler på samme bydel. Konsekvensene er mange, blant annet at foreldre har lært at Oslo kommune ikke ønsker dialog og samarbeid. Dette er de samme foreldre som skolene skal samarbeide med når barna blir eldre. Når erfaringene er at engasjement kan føre til alvorlige og usaklige påstander, vanskeliggjør dette skolens oppgave med å involvere foreldre. Dessuten, hva slags tillit har foreldrene opparbeidet seg til Oslo kommune?
Oslo kommune er heller ikke sterkere enn det svakeste ledd. Det er selvsagt urettferdig overfor alle de andre ansatte som ønsker å være gode ambassadører for kommunen. Feil skjer, både hos ansatte og foreldre, men er langt lettere å rette opp i gjennom god dialog og et godt samarbeid. Da er det dumt at dialog avvises slik som både styrer og bydelen gjorde.
Når det har blitt en personlig risiko å være en engasjert forelder, er ikke lovpålagte foreldremøter første steg å gå i Oslo kommune. Det bør være å konfrontere og pulverisere ukultur i kommunen, til det beste for barna.