Et stort antall barn i Norge er utsatt for en eller flere former for omsorgssvikt. Omsorgssvikt kan omhandle vanskjøtsel, fysisk eller psykisk vold, seksuelle overgrep, vitne til vold mellom foreldrene, vitne til foreldrekonflikt og mye annet. Barn som lever under slike forhold over lengre tid uten å få adekvat hjelp, har større sjanse for skjevutvikling og å få alvorlige fysiske og psykiske helseplager som voksne. De kan begynne å ruse seg, utvikle psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser, falle utenfor arbeidslivet og påføre samfunnet store kostnader i form av behov for tilrettelegging og langvarig hjelp og oppfølging i voksen alder. I tillegg viser forskning oss at voksne som har blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt i sin barndom, har større sjanse for å utsette egne barn for omsorgssvikt.
Over 90 % av alle barn i Norge som er i barnehagealder, går i barnehage. Andelen øker stadig. Ser man på statistikken for barn som utsettes for omsorgssvikt og setter den opp mot antallet barn som går i barnehage, tegnes det et bilde av at mer eller mindre hver eneste barnehage i Norge har ett eller flere barn som lever under forhold i hjemmet som kan skade deres helse og utvikling. Disse barna bruker, på lik linje med andre barn, oppimot en tredjedel av sine første leveår i barnehagen. Det er ikke vanskelig å se at barnehagen har en enorm innflytelse på disse barnas liv, og et enormt potensiale til å hjelpe. Men det krever at det foreligger en mulighet til å yte god nok hjelp.
Det sårbare barnet har ofte et større behov for tettere kontakt med en trygg og utviklingsstøttende voksen, annen enn egne foreldre, enn det andre barn har. Ofte er den pedagogiske lederen, fagarbeideren, assistenten eller en annen ansatt i barnehagen, den voksne personen for akkurat dette barnet. Får barnet denne omsorgen, kjærligheten, tryggheten, følelsen av å bli sett og støttet i sin utvikling, kan det i stor grad bidra til å forebygge alvorlig skjevutvikling. Hvordan skal nettopp den voksne som dette barnet trenger finne tid og rom for å hjelpe når han eller hun har 7-8 andre barn, hvorav kanskje det til og med er flere med samme behov, å ta seg av?
Barneverntjenesten jobber med å hjelpe mange barn. Flere av disse er barn i barneskolealder og oppover som har sammensatte og krevende hjelpebehov som resultat av å ha vært utsatt for omsorgssvikt over lengre tid. Utforsker man historikken til disse barna er det ikke sjeldent man finner at barnehagen i sin tid noterte seg bekymringsfulle forhold, men at dette ikke ble tatt tak i. Kanskje ble det ikke tatt opp med foreldrene, kanskje ble det ikke iverksatt nok og riktige forebyggende eller kompenserende tiltak i barnehagen, kanskje ble det ikke bedt om hjelp fra andre offentlige instanser som PPT eller barneverntjenesten. Hvorfor ikke? Var det ikke tid og rom for dette?
Vi som jobber med barn vet at tidlig innsats nytter. Jo tidligere man får hjulpet et barn som trenger det, jo større er muligheten for å lykkes. Å hjelpe et 2 år gammelt barn som er på vei til å utvikle et uheldig samspillsmønster med sine jevnaldrende, gir større suksessrate enn å vente med å hjelpe det samme barnet når det har blitt 15 år, droppet ut fra skolen, ruser seg og har utviklet depresjon og sosial angstlidelse.
Likevel virker det som om våre politikere ikke setter inn det nødvendige støtet som trengs for å hjelpe denne 2-åringen, nemlig nok bemanning med nok kunnskap om og mulighet til å bidra positivt for dette barnet. Det mest brukte motargumentet er penger. 14 milliarder får vi høre at det koster å øke bemanningen i norske barnehager til et mer forsvarlig nivå. Helt klart en stor sum, sett fra visse perspektiv. En liten sum og en god investering sett fra et annet perspektiv, nemlig et mer samfunnsmessig langsiktig et, da det kan hindre at mange av disse 2-åringene blir til disse 15-åringene, fordi de får hjelp tidligere.
Kjære politikere. Hva koster mer? Å bruke penger på forebygging i dag, eller på langvarig og omfattende hjelp i morgen og i lang tid fremover?