Riksrett eller ikke riksrett? Dette spørsmålet har opptatt amerikanske kommentatorer gjennom hele mai måned, bare vel fire måneder etter at Donald Trump ble innsatt som USAs 45. president. Både George W. Bush og Barack Obama ble i siste del av sin presidenttid utsatt for krav om at de skulle stilles for riksrett, men slike krav kom fra politiske ytterfløyer med marginal oppslutning. Det spesielle ved riksrettsdiskusjonen om Trump er at den kommer i starten av hans første presidentperiode, og at meningsmålinger viser at nesten annenhver amerikaner støtter kravet om riksrett. (Meningsmåling fra Public Policy Polling 16. mai: 48 prosent for, 41 prosent imot.)
Også i Kongressen er ordet riksrett oftere brukt enn tidligere, i første rekke av aktivistiske demokrater. Enkelte av dem vil starte en riksrettssak med en gang, men de fleste velger å spare på denne ammunisjonen til senere. Selv blant republikanere i Representantenes hus snakkes det om at hvis anklagene om Trump-kampanjens forbindelser til russerne skulle vise seg å holde stikk, så kan riksrett være aktuelt.
Men blant ledende demokrater som Nancy Pelosi, partileder i Representantenes hus, og Dick Durbin, partiets innpisker i Senatet, er lysten på å bruke riksrettsvåpenet svært liten på nåværende tidspunkt. Å innlede en rettssak vil for det første kreve et flertall i Representantenes hus, der republikanerne har flertall. I så fall måtte 23 republikanere stemme for riksrett sammen med 193 demokrater. I dag er et slikt flertall kun gjenstand for politiske fantasier.
Dernest kreves to tredjedels flertall i Senatet for en fellende dom. Også i Senatet har republikanerne flertall, og en dom vil kreve at 19 republikanske senatorer stemmer med de demokratiske. Uansett hvordan man snur og vender på det faktiske politiske maktforholdet, er riksrett i øyeblikket og for den nærmeste fremtid kun kannestøperi. Et slikt fremstøt ville også til en viss grad legitimere Trumps egen påstand om at han er utsatt for heksejakt.
For demokratene kan det være en annen type overveielser som drøftes på bakrommene: Donald Trump er i ferd med å ødelegge sitt eget presidentskap. Skan-dalene, løgnene og forfeilede politiske utspill og uttalelser inngår i en sammenhengende køorden fra Trumps første dag i Det hvite hus. Mannen er verken kvalifisert, egnet eller tilregnelig som leder av USA. Det har mennesker med et minimum av politisk innsikt og erfaring visst fra første stund. Det gjelder også den gamle ledelsen i det republikanske partiet. De forakter Trump og hans narraktige selvopptatthet. Men Trump har mobilisert et segment av velgere som er mottakelig for spekulativ populisme, og som ikke reagerer på eller reflekterer over presidentens vankelmodige relasjon til sannhet og faktiske forhold. Disse velgerne har republikanerne dårlig råd til å miste om de skal kunne vinne fremtidige valg. Og kjernevirksomheten i ethvert seriøst politisk parti består i å vinne valg.
For demokratene kan det derfor fremstå som en fordel å beholde Trump så lenge som mulig fram mot neste presidentvalg. Han vil med økende vekt bli en møllesten rundt halsen på republikanerne, og allerede ved kongressvalget om halvannet år risikerer de å miste flertallet i Senatet og i verste fall også flertallet i Representantenes hus. Da vil Trump tilbringe siste to år av sitt presidentskap på sotteseng, kanskje med en tidlig politisk død som følge. Under enhver omstendighet vil demokratene ha skaffet seg et solid utgangspunkt før neste presidentvalg.
Dette vet også republikanerne. Derfor er det like interessant å studere hvordan de hegner om visepresident Mike Pence, som å være vitne til at de ikke lenger stiller opp for presidenten når han begår sine brølere i all offentlighet. Da det lekket ut offentlig at Trump i en privat middag med daværende FBI-sjef James Comey både hadde avkrevd lojalitet av Comey, og bedt ham ligge unna en gransking av tidligere sikkerhetsrådgiver Michael Flynn og hans tette forbindelser til russerne, fikk TV-selskaper og aviser ikke en eneste fremtredende republikaner til å stå opp for å forsvare presidenten. Tausheten fra den republikanske eliten var øredøvende.
Og med god grunn: Da Trump ga Comey sparken, var begrunnelsen at han hadde håndtert e-postene fra Hillary Clinton på en klanderverdig måte. Republikanerne sa seg enig med presidenten – det var grunnen til at Comey måtte gå, ikke granskingen av Trump-kampanjens forhold til Russland. Men så står Trump selv fram og begrunner avskjedigelsen med Russlands-granskningen.
At Trump på denne måten setter sine støttespillere i forlegenhet, går ikke upåaktet hen. Den ene republikanske kommentator etter den andre, fra den moderate David Brooks til den ultrakonservative Charles Krauthammer, har sendt sine giftpiler mot presidenten og hans svik mot partifeller som ønsket å være lojale. Krauthammer formulerer republikanernes dilemma på følgende måte: ”Den som den ene dag våger å støtte Trump, risikerer den neste dag å havne på et isflak utenfor Norge.”
Det er den økende følelse av et selvødeleggende presidentskap som får de fleste til å innta hvilestilling i spørsmålet om riksrett. Hvorfor skynde på i en prosess som går sin egen gang med presidenten selv som pådriver? Når det nå blir kjent at Trumps svigersønn Jared Kushner, som også inngår i rådgiverstaben, i overgangsperioden etter valget i høst hadde samtaler med den russiske ambassadøren der han foreslo en hemmelig kontaktkanal mellom Trump-teamet og russiske myndigheter, blant annet med sikte på å unndra seg amerikansk etterretning, har denne affæren nådd et stadium der prosessen ikke lar seg stanse. Før eller senere vil fortida til Trump og hans tjenere innhente hans presidentskap. På hvilken måte det vil skje er ennå uavklart. Men at det vil skje tviler de færreste på.