Debatt

Ødeleggelsens evangelium

Den norske bokbransjen er en suksess. Norge også. Som må knuses.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi lever i disruptive tider sies det. Du vet det kanskje ikke sjøl, men det gjør vi. De kunne også kalt det ødeleggende tider, men det høres ikke så bra ut. Disruptivt derimot, det er så engelsk at det lyder nytt og oppfinnsomt. Litt sånn som influencer. Disruptivt er i samtidas språk og gjeldende lov noe bra. Ny teknologi for eksempel er disruptivt fordi det ødelegger gamle produksjonsmåter. Kriser er disruptive fordi de ødelegger økonomien og tvinger politikerne til å kvitte seg med gamle modeller, sånn som velferdsgoder eller skattesystemer. Nedgangstider er de beste av alle tider, for de tvinger fram endring. Det som er gammelt må vekk, ødeleggelse er derfor bra, fordi det tvinger oss til å tenke nytt og være i tråd med tida. Om lag slik lyder evangeliet.

Som alle evangelier har også det disruptive sine profeter og apostler. De holder i disse dager foredrag på konferanser land og strand rundt, de skriver i aviser og de lager utredninger for landets mektigste politikere. Vi må omfavne ødeleggelsen forteller de oss, ja ikke bare omfavne den, vi må søke den. Om den ikke kommer utenfra, må vi sjøl skape den. Om vi gjør det, vil vi få digitalisering, robotisering og kunstig intelligens før alle andre, og dermed styrke vår konkurransekraft.

Om du skulle komme til å se det hele utenfra, og være i den heldige situasjonen at ingenting rundt deg blir disruptert akkurat nå, kunne det hele vært til å le av. Det minner om barneskolen, hvor det uslåelige argumentet for å kle seg i merkeklær, knuse vinduer eller slåss i friminuttene var at «alle andre gjorde det». Bortsett fra at det mangler en ansvarlig forelder som spør om du ville ha hoppa utfor et stup også om alle andre gjorde akkurat det. I stedet er det nettopp det å hoppe utafor stupet som holdes fram som idealet.

I bokbransjen, som jeg har jobba i de siste femten årene, klager forståsegpåerne på at det er altfor lite ødeleggelse. At de aldri har jobba med litteratur og knapt lest en roman det siste året affiserer ikke disse ekspertene på innovasjon og kreativ ødeleggelse. Her ser de en bransje som driver med det samme de gjorde for ti tjue og tretti år siden, og det knyter seg i hele de økonomiske kroppene deres. Sjøl e-boka, som etter ekspertenes mening skulle ha erstatta papirboka for nesten et tiår siden, har ikke klart å endre bokbransjen i særlig grad. Fortsatt skriver forfattere manuskripter som redigeres av redaktører på forlag som gir ut bøkene som selges i bokhandlene og lånes ut i bibliotekene. Til slutt sitter folk og leser dem. For det meste på papir, en sjelden gang på et lesebrett og litt oftere hører de teksten lest opp på lydbok.

Strengt tatt høres dette ganske fint ut, men for konkurransetilsyn, finansaviser og stadig flere kommentatorer fra politikk og media framstår det som reine katastrofen. Mangelen på endring blir sjølve beviset på bokbransjens iboende konservatisme, manglende kreativitet og maktkonsentrasjon. Sjøl blant mange bokfolk blei det derfor mottatt som en slags gladnyhet at hotelleieren og PR-figuren Petter Stordalen gikk inn i bransjen for å «røske opp» og «fornye». Og det på tross av litteraturen er den delen av det tradisjonelle kulturlivet i Norge som leverer aller best resultater. På alle tenkbare variabler.

De konservative forlagene leverer hvert år flere tusen norskproduserte bøker til leserne i Norge, skolebøker, fagbøker, barnebøker og romaner. Strikkebøker, selvhjelpsbøker og diktsamlinger. De flytter penger de tjener på krim til utgivelse av debutanter og kunstnerisk sterke men kommersielt svake forfatterskap. Bøkene distribueres i bokhandler og bibliotek i hele landet, staten bidrar med innkjøp av en rekke titler til landets bibliotek, og kollektive vederlag for bruk i skole og offentlighet distribueres av forfatternes egne organisasjoner som arbeidsstipender som gir mange forfattere et hardt tiltrengt levebrød.

Dette gamle systemet, bygd opp over hundreårene etter Gutenberg, og forsterka med statens inntreden gjennom kulturfondet på 60-tallet, er etter alle solemerker det mest vellykka litterære økosystem i verden i dag. Det gir langt flere forfattere langt bedre vilkår enn i noe annet land. Det gir et lesende folk. Faktisk har lesningen av papirbøker i Norge gått opp siden 1991, det første året SSB har tall for, og det gir litteratur av høy kvalitet.

Norsk litteratur konkurrerer ikke bare med det beste fra utlandet, det er det beste fra utlandet, i utlandet, om det gir mening. Norge skal i 2019 være gjesteland i verdens største bokmesse i Frankfurt. Dit kommer vi med en hel skokk forfattere som allerede leses og lovprises over hele verden. Fra Jostein Gaarder Sofies Verden til Maja Lunde og Bienes historie har det lille norske bokmarkedet produsert flere titalls internasjonale bestselgere, kritikerroste, sagnomsuste og prisbelønte forfattere. Ikke fordi de har forandra seg, men nettopp fordi de ikke har gjort det. Sjøl om de nå selger gjennom nettbokhandler, har strømmetjenester og e-bøker, og sjøl om marginene blir mindre og markedsavdelingene større, har ikke de store norske forlaga slutta så se seg sjøl som produsenter av litteratur, og satt æren sin i å konkurrer ikke bare om penger, men om litterær kvalitet.

I andre deler av livet, ja i allmenn sunn fornuft, vil det at noe går bra, være et argument for ikke å ødelegge det. I ødeleggelsens evangelium er det bare et argument for å få disrupsjonen i gang raskere. Den norske bokbransjen er et lite eksempel på noe som virkelig ikke trenger dette. Det norske velferdssamfunnet et stort eksempel. Norge har fra sjølstendigheten i 1905 klart å bygge samfunn det er trygt å leve i. Det har kosta kamp. Klassekamp, kvinnekamp, homsekamp og mange andre kamper er ført for å komme hit, og mange av dem må stadig kjempes på ny. Men vi har et fellesskap som fungerer. Om vi virkelig lever i ødeleggelsens tid, så er oppgaven vår ikke å omfavne den, men å verne det vi vil bevare mot den.

Mer fra: Debatt