Debatt

Ærlig talt, West. Not me!

Hva er det som har skjedd med hvordan vi jevnt over omtaler livets kanskje største mirakel?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den kulturelle raseringen av dette som vi er født inn i livet med intuitive forutsetninger for å mestre bedre enn noe?  Foreldreskapet, som jo må være livets største gave.

Les Lars West Johnsens "#metoo, baby"

Jeg har født fire barn og må bremse meg selv med fornuftsbaserte argumenter for ikke å falle for fristelsen og gå for en femte.  Jeg har reist på kryss og tvers i verden og virkelig levd lenge med fokus på bare meg og mitt. Den mest berikende reisen er den jeg har fått oppleve ved å følge mine barn gjennom den først og fremst vidunderlige småbarnsfasen.

Etter fantastiske fødsler, tilrettelagt etter mine ønsker om å stole på medfødte instinkter, så har de vært der disse små, med sin allerede svimlende kraft og vise blikk, funnet brystet selv og gitt meg følelsen av å være i en symbiose vakrere og mer meningsfylt enn noe annet.

Dette opplever dessverre mange ikke. De har heller ikke forventninger om det. Til det florerer altfor mange skrekkelige fødselshistorier om igangsetting og revning, overfylte barselavdelinger og jordmødre med tidsnød.  Amming som går til helvete. Disse er også sanne. Men det er synd at de får dominere som historien om hva som kan forventes.

Det er helt naturlig for en unge å die gjennom natta og tro meg, det kan fungere uten at det er jævlig. Bygg ut senga og legg pattedyret tett inntil deg - så kan den die ved behov slik det fra naturen er tenkt. Du venner deg til det og sovner snart igjen før du rekker å registrere det, rolig og fylt med kjærlighetshormonet oxytocin som frigjøres når du ammer – perfekt i tråd med naturens egen plan.

Mange opplever faktisk ammingen som noe forunderlig fantastisk som går som en drøm. Er det tabu å si det? Må man si at det er jævlig å amme fordi noen opplever det slik? Disse noen har jo fremdeles min fulle sympati!

Det er jo som med absolutt alle opplevelser i livet helt individuelt hvordan vi opplever de og den hersens generalisering av småbarnsfasen har nådd et negativt nivå jeg blir flau av å høre på. Det er jo for all del frivillig å reprodusere seg og det er heller ikke slik at verden er underbefolka og trenger ditt bidrag.

Mange har det vanskelig i denne fasen grunnet utfordringer av ymse slag. Som i alle livets faser. Vi sier jo ikke at alt er dritt alltid for det eller?

Om ungen nekter å legge seg har jeg et tips. Legg deg inntil, hold omkring barnet ditt, tross gjerne helsestasjonens råd og amm i søvn om du har pupper og det er mulig. Om ikke – bli der og trygg barnet ditt inn i drømmeverdenen, slapp av, ungen blir selvstendig lell! Du vil kunne oppleve det som en givende stund fylt med harmoni om du lar deg.

Deretter kan du snike deg ut av senga, krype opp i sofaen med din kjære om du ønsker det og ha et aldri så lite stevnemøte før du kryper til køys inntil den lille kroppen i senga igjen - for å ha en ganske god natts søvn, trolig med noen naturlige avbrudd, men det kommer til å gå helt fint, om du klarer å justere forventningene dine med realitetene og puste rolig.

Og du, forleng gjerne permisjonen og ta en periode ulønna med kontantstøtte om du er ukomfortabel med å sende ettåringen i barnehage. Sveip gjennom forskningen omkring dette temaet om du trenger bekreftelse på at valget er bra.

Om du daglig opplever forsøksvis å være i et samspill med unger som nekter alt uansett – tenk deg om! Er dette kanskje et tegn på at kursen i livet bør endres? Har du og ikke minst barna dine det bra innenfor rammene av livet dere velger å leve?  Har dere tid nok sammen til å kjenne på hvor godt dere egentlig liker hverandre? Dette er nemlig en vanlig forutsetning for å kunne kjenne på et ønske om samarbeid.

Ikke kun gammelrosa og fri for utfordringer denne fasen heller selvfølgelig, men heller ikke jævlig. Kanskje er man litt matt og litt trøtt og kanskje til og med på gråten stadig vekk. Men vel så ofte med lykketårer fordi samspillet du er en sentral del av berører deg langt inn i kjerneselvet.

I økonomiske motbakker - selg en hytte, eventuelt en bil, dropp utenlandsferie eller selg boligen og flytt på hytta for den saks skyld – det er verdt det, jeg er skråsikker. Reduser stillingsprosenten, ro ned på partyfronten og vær til stede i ditt barns liv mest mulig. Da er det også mindre sannsynlig at dere mister tilknytningen på veien og du blir truffet av the teenage express.

For når du sitter der på aldershjemmet, og barnebarna har glemt deg – så vil du med overbærende sannsynlighet kjenne at det var dette som var de gyllne årene. Jeg lover nærmest. Og det er faen også en ærlig sak.

Mer fra: Debatt