Mandag morgen hadde jeg håpet å gå rett inn på toget, som vanligvis står på Asker stasjon. Men da jeg frossen ankom stasjonen, og håpet å kunne sette meg rett inn i en god og varm vogn, var det ikke noe tog der. Og heller ingen beskjed om at det var noen forsinkelse eller innstilling.
Hutrende sto vi der, stadig flere kalde passasjerer. Og undret.
Det er nesten så man lurer på om NSB finner dette morsomt. Nesten som «hva skal vi finne på i dag», for å lage krøll for passasjerene sine.
Omtrent slik ser jeg i hvert fall i min frustrasjon for meg et veldig tidlig morgenmøte i NSBs og Bane Nors varme møterom, der en håndfull personer sitter med varm kaffe og litt nystekt gjærbakst, mens jeg står ute på perrongen og venter: «Det er mandag morgen, det er første dag etter vinterferien, og det er minus 20 ute. Noen forslag?» åpner sjefen møtet med.
«Signalfeil», kommer det fra hun som sitter og vipper på stolen borti hjørnet.
«Nei, signalfeil er altfor vanlig. Det er ingen som leer på øyenbrynene av det lenger», svarer sjefen, og tar en stor slurk kaffe for å skylle ned bakverket.
«Strømstans?» «Feil på en sporveksel?» «Personellmangel?» «Jordfeil?» «Skinnebrudd?»
«Boring», piper sjefen.
«Ingen som har noen bedre forslag?» spør han håpefullt.
«Jo, jeg har en god idé», sier en som halvsover ved bordenden, og retter seg opp.
Andektig snur de andre i rommet seg mot ham. Venter i spenning.
Vedkommende har kommet med noen gode forslag tidligere, som virkelig har slått godt an blant passasjerene. Hva kan han komme opp med denne gang, for å toppe det hele?
«Hør her», sier han, og smiler lurt.
«Vi innstiller først toget fra Oslo S til Asker, og så tilbake til Oslo S og Kongsvinger 06.39. Men vi gir ikke beskjed om at det er innstilt til dem som står i kulda på perrongen og venter. Vi bare lar det stå på tavla at toget skal gå 06.39. Ikke noen melding om forsinkelse eller noe. Verken på tavla eller i appen. Vi gir heller ingen beskjed om at de som kommer med somletoget fra Spikkestad, og bytter i Asker for å ta et raskere tog til Oslo, om at det ikke går». Så når alle har gått av, kan det kjøre videre etter ruteplanen, nesten tomt», gliser han.
«Nå snakker vi. Fortsett!» humrer sjefen fornøyd, og bøyer seg fram over bordet.
Han er blitt ivrig nå, han med de gode forslagene, og snakker på både inn- og utpust.
«Og i stedet for at toget kommer fra Oslo, etter ruteplanen, så sender vi et tomt tog i motsatt retning fra Drammen, som skal komme inn på samme perrong, la oss si sånn fem til sju minutter etter rutetid. Og etter at alle har gått inn på toget, og satt seg godt til rette, får jeg konduktøren om å si over høyttaleranlegget»: «Dette er en viktig melding til alle passasjerene. Dette toget går først om en time.»
«Og når de fleste av de 200 passasjerene er jaget ut i kulda igjen for å vente på neste tog, som kommer først om 10 minutter, så kjører vi likevel. Tenk så irriterte og sinte de blir, de som står igjen på perrongen», sier han.
«En kjempeidé», sier sjefen. De andre bryter ut i spontan og høylytt applaus.
«Sett i gang. Dette blir en kjempedag», sier han. Og hever morgenmøtet.