Åpne opp for filmfolket

Nasjonalbibliotekets mangelfulle formidling av norsk filmarv gjør at vi står i fare for at viktige deler av vår felles historie blir glemt.

En skikkelig gladnyhet noen dager inn i det nye året: Nasjonalbiblioteket har tredoblet besøket sitt de siste tre årene, og i fjor var økningen hele 38 prosent. Forsøkene på å åpne opp huset for folk har vært en suksess. Når får det norske filmpublikummet ta del i den nye åpenheten?

Programmet for januar til mars er litt nedslående for formidlingen av norsk filmarv. Det er bare funnet plass til to filmvisninger, hvorav en dokumentar, samt at det vises noen filmklipp under 8. marsdebatten om kvinnerollen i norsk film. 1. februar vises «Klokker i måneskinn» (1964) basert på André Bjerkes bok, og i midten av februar vises Tancred Ibsens dokumentar om Oslo-OL fra 1952. I januar og mars er det null filmvisninger på Nasjonalbiblioteket.

Aslak Sira Myhres virksomhet har ansvaret for oppbevaring og tilgjengeliggjøring av norsk filmarv. Fra den spede begynnelsen i 1911 fram til 2011 regner filmprofessor Gunnar Iversen i boken «Norsk filmhistorie» (2011) at det ble utgitt rundt 700 norske filmer. Tall fra Norsk filminstitutt viser mellom 25 og 30 filmer i året siden, fordelt over barnefilm, dokumentarfilm og fiksjonsfilm for voksne.

Det er en oversiktlig filmhistorie hovedsakelig finansiert av statlige midler som burde vært håndterbart å gjøre tilgjengelig for publikum. Store deler av filmarven er verken tilgjengelig på DVD eller VOD og er bare å få sett i Nasjonalbibliotekets lokaler.

Tidligere hadde Nasjonalbiblioteket en månedlig serie over nyrestaurerte klassikere som de viste i sin lille kinosal Mediateket. Vi var flere som møtte opp for å se «Douglas» (1970) der i mars 2013, en snurrig krimkomedie regissert av Pål Bang-Hansen med Rolv Wesenlund i hovedrollen som politimann med utvidede fullmakter til å drive overvåkning. Filmen er ikke utgitt på DVD. Man kan se tilsvarende langt etter en fysisk utgivelse av «Morderen uten ansikt» (1937), vist for full kinosal hos Nasjonalbiblioteket i oktober 2015.

De siste årene har det vært stille i Mediateket. Å vite hvilke filmer man kan se og hvordan man kan se dem er det ikke lagt til rette for. Noen filmer er digitalisert og kan streames i lokalene i lesesalens åpningstid. De som kun finnes fysisk må man avtale tid på dagtid for å få sett i et påsynsrom. For oss som er i full jobb og ikke jobber i media eller med forskning er ikke det så lett.

Med denne forvaltningen av norsk filmarv står vi i fare for at viktige deler av vår felles historie og finansiert med våre felles penger blir glemt. Norsk film er en viktig del av vår identitet og kulturarv. Noen av våre største regissører var aktive mellom 1930 og 1980 og fortjener å bli satt i en aktuell ramme for et nytt publikum, blant andre Tancred Ibsen, Edith Carlmar, Arne Skouen og Norges mest produktive regissør, Nils R. Müller (22 filmer utgitt mellom 1946 og 1975, kun tre er utgitt på DVD). Nasjonalbiblioteket har et ansvar for å la disse filmene møte sitt publikum, enten det er stort eller lite.

Utover våren og sommeren ønsker vi oss flere filmvisninger på Nasjonalbiblioteket og bedre tilgang til den norske filmarven. Kan det for eksempel være en idé å ta i bruk Mediateket igjen på månedlig basis? En full kinosal på visningen av 80 år gamle «Morderen uten ansikt» taler sitt tydelige språk: «If you build it, they will come.»