Om det kanskje bare er en myte, er den i alle fall god: Den militære skikken ved å hilse med hånden til pannen skal skrive seg fra riddertiden. Før kamp løftet de rustningskledde ridderne nemlig visiret. Man skulle vise hvem man var, i redelighetens navn, selv i kampens hete.
Nettopp her ligger kjernen ved de siste par ukers debatt rundt bloggeren og skribenten «Doremus Schafer». Han har lenge hatt en interessant blogg, der det særlig er hans kritiske faktaettergåelse av medieoppslag som har fenget. Det er et prisverdig prosjekt å undersøke holdbarheten i det vi blir fortalt i offentligheten. Flere burde gjøre det. Så vidt opplysende skriver «Doremus Schafer» om dette at han er blitt forfremmet til fast mediekritiker i flere tradisjonelle medier, samt fått en ikke ubetydelig pengestøtte fra stiftelsen Fritt Ord.
Det er her problemet med «Doremus Schafer» begynner, slik Presseforbundets generalsekretær Kjersti Stavrum gjorde et poeng av i Aftenposten nylig. Hun pekte der på de prinsipielle betenkeligheter ved at «Doremus Schafers» anonymitet skulle være med på ferden fra den store, uansvarlige bloggsfæren til de etablerte, redigerte og organiserte mediene.
Det var en betimelig påpekning. Enn så lenge er det nemlig fortsatt en forskjell mellom arenaer for ytring. Om man kan irritere seg over feighetens anonymitet på nettet, er dette likevel arenaer man i det store og hele kan velge seg bort fra. Nettet er uredigert og anarkistisk. Å bekjempe maskebæring på verdensveven er umulig. Man lærer seg i stedet å styre unna de aller verste anonymiserte angrep på en selv og andre, og forsøker å lære sine barn det samme. For å ha en demokratisk, vid og bredest mulig forankring for det den åpne, offentlige debatt, må imidlertid de etablerte institusjonene og de seriøse, redigerte mediene forfølge de idealer som VGs kommentator Anders Giæver redegjorde for i sin avis sist helg: Ytringer skal ha en avsender. Unntak skal bare gjøres der budskapet kan sette forfatteren i en umulig eller farlig situasjon ved å bruke egen identitet, og der budskapet i seg selv er så viktig at det likevel må frem. Vilkåret for unntak er altså tosporet: Det er ikke tilstrekkelig at ubehaget eller faren ved å ytre seg er stor, budskapets tyngde er også avgjørende. Privilegiet ved å bli publisert i en redaksjonell ramme må ellers betales med det mulige ubehaget det innebærer å måtte stå til rette for sine ytringer, og å bli møtt med motforestillinger. Også for det ståstedet man har, som ikke er kjent før du forteller hvem du er. Alt dette har det vært bred enighet om i norske nyhets- og debattmedier i lang, lang tid.
Det burde bekymre oss alle at den tid kan være over. Det første skrittet er tatt i å gi anonymitet verdighet også for en avsender av informasjon, formuleringer og påstander som ikke på noen måte kan tenkes å sette hans liv, helse eller velferd i fare. Det kan bestemt også diskuteres om artiklene, artige og nyttige som de er, i det hele tatt oppfyller det ovennevnte krav om viktighet som bør være absolutt i vurderingen av anonymitet. Ved gjennomlesning av «Doremus Schafers» epistler er det i alle fall ikke mulig å finne en eneste artikkel der det i det hele tatt kan konstrueres noe tenkbart skummelt eller truende som konsekvens av ytringen. Det er imidlertid fullt mulig å finne mange artikler der de omtalte i redelighetens navn og i henhold til god presseskikk burde ha krav på å vite hvem forfatteren var.
Redaksjonene som slipper «Doremus Schafer» til i sine spalter forsøker å overbevise oss om at vi ikke trenger denne informasjonen. De har nemlig vurdert den for oss, forsikrer de. Ved dette har de tatt et ganske oppsiktsvekkende skritt i retning av å viske ut skillet mellom internettets upålitelige Ville Vesten, og de medier det fortsatt skulle være grunn til å stole på. De har brutt kontrakten de har med leserne om hva som berettiger anonymitet. Slik sett blir debatten langt større og viktigere enn en tilfeldig skribent. Disse redaksjonene setter lesernes tillit til dem på spill, og det er ikke egnet til å forbause at dette bekymrer Presseforbundet og andre mediefolk med fortsatt tro på at vi er tjent med noen spilleregler i offentligheten.
Den etablerte pressen er i en overgangsfase, for ikke å bruke det sterkere uttrykket krise. Det søkes i alle retninger etter svarene på hvordan overleve som leverandør av kvalitetsjournalistikk. I stadig større omfang etterapes det kjappe og ansvarsløse, men det er i ansvarligheten styrken til den etablerte presse ligger. I grundigheten og etterretteligheten. Det er nettopp i kampen mot det skjulte, det dulgte og det kamuflerte norsk presse er på sitt beste. Det viste ikke minst den nylig avholdte SKUP-konferansen. Det er i forskjellene mellom aviser og anonyme nettytrere håpet om fortsatt levedyktige redaksjoner lever, definitivt ikke i likhetene.
Våre to fremste identitetsmarkører er vårt ansikt og vårt navn. For mange av oss bærer begge deler etter hvert preg av tidens tann. Men de er alltid våre, og de er våre fremste redskaper i det viktigste vi gjør: Å forholde oss til andre mennesker. Vi forteller hverandre hva vi heter. Vi ser hverandre i øynene. Også når vi kritiserer hverandre, offentlig eller privat. I det private er det høflig, i det offentlige rom er det et prinsipp. Anonymitet av den type som nå har fått innpass i det etablerte Medie-Norge, er paradoksalt nok å tillate intellektuell finlandshette på den slagmarken der kampen om åpenhet og transparens først og fremst står. Eller åndelig burka, om du vil, bare langt mer bekvem enn sitt fysiske motsvar.