Da jeg 15 år gammel overvant angsten for det nye og startet på Forsøksgymnaset, åpnet det seg en helt ny verden. Jeg hadde forlatt kjedsomheten bak en pult på den gamle skolen og dratt ut på oppdagelsesferd. Forsøksgymnaset holdt til på Tøyen skole i Oslo det første året. Jeg husker jeg kom dit en sein kveld og hørte Bach-musikk i oppgangen. Orkesteret løfte meg oppover trappene, helt opp til loftet der formingssalen var. Jeg kunne verken tegne eller male, men teen var varm, og jeg fikk et ark og en pensel i hånden av en alltid tilstedeværende formingslærer. Jeg lente meg mot tekannen, samtalen og latteren. Jeg var både lykkelig og redd.
Å se hver enkelt elev var viktig på Forsøksgymnaset, noe også Elevorganisasjonens leder understreket i debatten etter at filmen «Opprørsskolen» hadde premiere 17.10.2018.
Det forunderlige er at akkurat den samme stemningen og varmen som jeg opplevde på Tøyen og Hammersborg da skolen var ny, kom til syne da filmteamet besøkte det franske forsøksgymnaset, som i sin tid ble opprettet etter inspirasjon fra den norske skolen. Det slo meg også at alle kullene på Forsøksgymnaset har vært forskjellige, men at det også er mye som er likt, nemlig den lekende, åpne atmosfæren, skoledemokratiet og det nære forholdet mellom lærer og elev. Vi hadde dedikerte lærere, som var dypt engasjert i elevene, i fagene sine og ikke minst i skolen, Og vi var levende opptatt av det som skjedde i samfunnet.
Lærer: Teori kan være lek
Direkte demokrati var kjernen i skolen selv om det stadig var noen stemmer som ropte at skoledemokrati var umulig eller at det allerede var innført i den norske skolen. I filmen Opprørsskolen er det et intervju med skoledirektør Astrid Søgnen der hun ler av ideen om en demokratisk styrt skole. «Forsøksgymnaset får strykkarakter» sto det i Aftenposten 2.10.2003. Avisa refererte fra et internt notat fra skoleetaten i Oslo, der det blant annet sto: «Elevene involveres i forhold som er lovregulert og som de ikke skal ha noe med å gjøre».
Men hvis den tradisjonelle regelen om at rektor ansettes – og ikke velges på allmannamøtet – skulle tre i kraft, ville skolen kunne risikere å ha en leder som ikke forsto demokratiets vesen.
I Aftenposten 14.9.2018 skriver forskeren Erik Oddvar Eriksen:
«Uten den frie, ville, åpne debatt, kan vi hverken vite om politiske tiltak er fornuftige eller om de fortjener folkets aksept.» Og legger til:
«I dag er det ikke militant demokrati som trengs, men utdanning til demokrati. Kompetente borgere lar seg ikke manipulere.»
Kjernen i Forsøksgymnaset var det direkte demokratiet der alle hadde en stemme hver.
Vi kjente oss overhodet ikke bundet av samtidas «regler» for hva en skole var, men gikk våre egne veier. Samtidig var vi en del av et ungdomsopprør som kulminerte i Paris 1 ½ år etter at vi sto utenfor skolene i Oslo og delte ut oppropet om Forsøksgymnaset høsten 1966.
Mange diskusjoner på allmannamøtet kunne være lange og endeløse, men «det forløsende ordet» førte oss som regel i mål. Vi tok avgjørelser i fellesskap. Det å stå inne for det du sa og gjorde, var viktig. Noen stilte stadig spørsmålet: Skoledemokrati, er det mulig? Er det mulig for mennesker med ulik bakgrunn og alder og med minst ni års erfaring fra en autoritær skole, å samarbeide? Med inspirasjon fra eksistensfilosofen kan svaret være: Jeg vet ingenting om det, jeg vet bare at jeg kan gjøre alt som står i min makt for å virkeliggjøre det. Det er lett å la være, det er med andre ord lett å «bevise» at det er umulig. Men det er spennende å prøve: De 36 årene skolen eksisterte var vel god nok grunn til å fortsette så lenge de som gikk der, kjempet for skolens eksistens.
Tankene mine går til den aller første demonstrasjonen i mai 1967: En gruppe elever og lærere hadde arbeidet intenst med å utvikle planene for Norsk Forsøksgymnas og hadde søkt departementet om støtte. Men søknaden ble avslått, og vi var 150 elever og lærere som gikk i demonstrasjonstog fra Kirke- og undervisningsdepartementet til Stortinget for å protestere mot avgjørelsen.
Høsten 2003 fant jeg atter veien til Borggården i Rådhuset for å demonstrere mot at Byrådet ville legge ned Forsøksgymnaset. Jeg hadde demonstrert for skolen mange ganger før, ikke minst mot rivingen av Hammersborg skole. En gruppe elever og lærere hørte på appeller, sang og snakket sammen. Stemningen var god, men nervøs. Men skolen ble gradvis lagt ned etter vedtaket i Bystyret.
Forsøksgymnaset forandret mitt liv, men jeg torde sjelden å ta ordet på allmannamøtet. Vi lærte å gripe ordet i mindre forsamlinger og etter hvert å ytre oss i samfunnsdebatten. Vi arbeidet med prosjekter lenge før ordet var en del av norsk skoledebatt. Vi begynte med data 20 år før dataundervisning kom inn i skolen. Vi lærte om frigjøringen av Afrika mens den pågikk. Vi hadde spennende seminarer om politiske og filosofiske spørsmål med innledere som Jens Bjørneboe og Georg Johannesen. To elever dro til Paris våren 1968, og jeg husker fortsatt at vi flokket oss rundt dem da de kom tilbake og fortalte.
Se filmen «Opprørsskolen», som er tilgjengelig på NRK.no i lang tid framover.