Jeg har en sønn på to år. Han er for ung til å skjønne noe av det som foregår rundt ham, og har ikke språk nok til at jeg kan forklare han det. Det siste halve døgnet har jeg prøvd å gi verden et skinn av normalitet for hans skyld, mens han har snakket om bæbu og helikoptre. Da vi våknet i morges tordnet, lynte og regnet det over Oslo, nå skinner sola. Alt er uvirkelig. Egentlig har jeg mest lyst til å gråte, gå ut, snakke med folk, trøste andre og meg selv. I stedet sitter jeg bom stille i et slags langsomtgående sjokk i sofaen, mens Emil ser en dvd. Mens jeg kommenterer Pippis gjøren og laden det beste jeg kan, brenner jeg innvendig. Behovet for å dele tankene, følelsene og den vonde, kvalme følelsen med andre er så sterkt, og aldri har jeg vel brukt sosiale medier så flittig som de siste 17-18 timene.
Det var på Twitter jeg først fikk vite hva som hadde skjedd. Emil og samboeren min hadde akkurat gått på butikken da det smalt. Det hørtes ut som om det var rett nedi gata, og jeg ble litt bekymra. Ikke veldig, men litt – ikke nok til at jeg ringte henne, men nok til at jeg gikk på nettet for å se om det sto noe der. Etter kort tid dukket det opp en melding fra Anders Heger om at det hadde vært en eksplosjon i sentrum. Jeg ble letta og bekymra på en og samme tid; en merkelig shizofren følelse som skulle komme tilbake med full styrke et par timer senere, da vi ventet på livstegn fra venner på Utøya.
Etter noen minutter kom de første meldingene opp på nettavisene. Da samboeren min kom hjem igjen, forsøkte vi å orientere oss mens vi vekslet på å ta oss av barna. Vi jobber begge ved Youngstorget, og tankene våre gikk først til kollegaene våre. På Facebook dukket det opp meldinger fra venner og kollegaer som sa de var ok. En av meldingene var fra Ali, som skrev ”Hej alla som undrar. Jag mår ok. Är på infomöte på AUFs sommarläger nu.”
***
Det er rart. Jeg kjenner et behov for å dele opplevelsene, tankene og føelsene som virvler rundt, ikke bare med mine nærmeste, men med samfunnet som omgir meg. Men når jeg kommer til Utøya, sier det stopp. Det er som om et mørke senker seg over tankene. Jeg kjenner igjen følelsen fra Baneheia-drapene: Det blir svart.
Jeg kjenner også igjen andre følelser. Jeg husker da huset jeg tilbrakte ungdomsårene mine i, Blitzhuset, ble bombet av nynazister. En av gangene var det bare noen centimeter med piggtrådbarrikader som gjorde at bomba spratt tilbake på fortauet utenfor i stedet for å lande inne i bakgården. Hadde det siste skjedd, ville sannsynligvis alle vennene mine som var inne i huset blitt drept. Også den gangen var følelsen uvirkelig – vinduene i flere kvartaler rundt huset som lå strødd på fortauet, følelsen av at noen var villige til å drepe en. Men også samholdet, og enigheten etterpå om at dette ikke skulle føre til at vi lukket oss inne eller tenkte på hevn, men tvertimot bare skulle intensivere det politiske arbeidet som forårsaket angrepet.
***
Den gangen var vi så få, og vi sto ganske aleine om all volden som ble rettet mot oss. Nå er vi mange, nesten alle.
Konklusjonen må være den samme denne gangen. Det er forsåvidt irrelevant om gjerningsmannen er høyreekstrem eller bare psykisk sjuk, om han er kristen, buddhist eller muslim. De vi har mistet vil vi uansett ikke få tilbake. Men det at gjerningsmannen antagelig så dette som "ett oppgjør med de politiske doktriner som muliggjør dette [multikulturalismen] og individene som fronter disse doktrinene", gir oss et ansvar. Vi må sørge for at de som bruker terror aldri oppnår sine mål gjennom sine feige midler, og jobbe for det de jobbet mot.
Men før vi gjør det, skal vi bare ta vare på hverandre, og gjøre alt vi kan for at de etterlatte skal komme seg gjennom dagene og ukene som følger. Og Emil på to skal få komme seg ut i byen som er hans, tenne et lys – og leke som før.