ANNONSE

12-02-2015

Å ta barn på alvor

Dersom de skal ha samme rettssikkerhetsgarantier som voksne, må de tas særlig vare på.

Et grunnleggende trekk ved en rettsstat er at alle skal ha like muligheter til beskyttelse mot overgrep, fra myndigheter og fra andre borgere. Slik er selvsagt ikke situasjonen. Ettersom vi er utstyrt med ulike ressurser, økonomisk og på andre måter, vil vår evne til å dra veksler på samfunnets mange garantier for rettssikkerhet variere. Dette er så anerkjent at vi holder oss med hjelpemidler for å utlikne disse forskjellene. Fri rettshjelp er et av disse tiltakene for å oppnå resultatlikhet, ikke bare likhet i regler. En særlig sårbar gruppe når det gjelder å ivareta egen rettssikkerhet, er barn. To barnedødsfall, det ene fra i fjor, det andre fra 2011, har på nytt kommet i medienes søkelys.

Selv om sakene er vesensforskjellige, kan de begge bidra til å underbygge den stadig oftere fremsatte påstanden om at barns rettssikkerhet i Norge er svakere enn voksnes. Og hva verre er: Det er vanskelig ikke å se disse tragiske sakene som tegn på at den svakere rettssikkerheten har vel så mye med holdninger hos oss voksne å gjøre, som med regelverk, kompetanse og ressurser. 30. januar i år konkluderte Fylkesmannen i Oslo og Akershus at barneverntjenesten i Søndre Nordstrand brøt loven under behandlingen av en bekymringsmelding i fjor. Saken gjaldt en ti år gammel gutt som senere ble funnet død av underernæring. En lege hadde flere måneder tidligere varslet barnevernet om gutten. Det ble imidlertid ikke åpnet undersøkelsessak. Saken ble i stedet henlagt.

Mandag denne uken fikk Hordaland politidistrikt flengende kritikk så vel fra Riksadvokaten som fra en særlig nedsatt arbeidsgruppe som har gransket etterforskningen av dødsfallet til åtte år gamle Monika Sviglinskaja. Saken ble opprinnelig henlagt som intet straffbart forhold, politiet mente at åtteåringen hadde tatt sitt eget liv. Ved å henge seg. Mye er blitt sagt om begge disse barnedødsfallene, og i alle fall når det gjelder Monika-saken er langt fra siste kapittel skrevet. Den blir nå behandlet med dypt alvor av rette instanser, og stadig mer informasjon tilflyter offentligheten. Når det gjelder den døde gutten kjenner offentligheten til langt færre detaljer, men også her finnes det ubestridte fakta som er interessante å se nærmere på for å gjenkjenne holdninger hos offentlige myndigheter som har ansvaret for å beskytte de svakeste av de svake. På dette punkt har sakene likhetstrekk.

For å ta den siste først. Den radmagre gutten (ikke engang 15 kilo da han døde, ti år gammel) hadde fire måneder før sin død vært på legevakten. Legen fant det – i en sikkert travel hverdag – likevel nødvendig å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Vi vet ikke hvorfor. Det vet Fylkesmannen, som i sin ovennevnte rapport konkluderer at det var lovstridig av det lokale barnevernet ikke å åpne undersøkelsessak på bakgrunn av meldingen. Vi må derfor anta at den var av et visst alvor.

At barnevernet gjør feilvurderinger er noe vi dessverre må leve med. Barnevern er vanskelig, og sterkt skjønnsmessig. At man uten videre velger å se bort fra en melding av i alle fall et visst alvor fra en behandlende lege, er likevel sterkt foruroligende. Mitt poeng illustreres likevel ikke til fulle før man ser på reaksjonen fra bydelens øverste ansvarlige idet dommen fra Fylkesmannen kom. I en pressemelding 30. januar forklares det: «Ved alvorlige saker vil barnevernet normalt motta flere bekymringsmeldinger – fra flere hold.

I denne saken har barnevernet kun mottatt meldingen fra Legevakta.» Med alle kort på bordet – en død tiåring og klar refs fra Fylkesmannen – presterer man altså likevel å forsvare sin tidligere feilslåtte avgjørelse med at det ikke var tilstrekkelig mange som bekymret seg over den lille gutten. Bydelsdirektøren finner det til overmål betimelig å forsikre, fortsatt med fasit i hånd – en gutt de kunne og skulle ha hjulpet fire måneder før han døde: «Alle (bekymringsmeldinger) gås gjennom og håndteres på en forsvarlig måte.»

Slike selvblinde utsagn handler ikke om ressurser. De handler kanskje et stykke på vei om kompetanse. Mest av alt bærer en slik mangel på evne til selvkritikk likevel bud om en holdning som forhåpentlig skremmer flere enn meg. Det typiske med barn i nød er nettopp at de er usynlige. Det typiske med barn som lider under omsorgssvikt er at få eller ingen slår alarm. Barnevernet burde være de første til å vite dette. I stedet så de en annen vei da gutten levde, for så å bortforklare sin feilvurdering da han var død. At ikke en samlet presse skrek opp over den apologetiske, lille pressemeldingen, er vanskelig å begripe. Monika-saken er på mange vis helt annerledes.

Overgrepet mot Monika og hennes mor skjedde først da jenta var død. I vår del av verden er selvdrap hos åtteåringer ytterst sjeldent. I en periode på 26 år, fram til 2012, ble det registrert bare to selvdrap hos barn under ti år i Norge. At selvdrap ble vurdert, er selvsagt greit. Det er likevel elementært at jo mer usannsynlig en dødsårsak synes, i dette tilfellet på bakgrunn av statistikk og av barnets levekår, jo tyngre må teorien eventuelt befestes i annet bevismateriale. At et helt team med etterforskere låste seg fast i en teori som selv den mest uinformerte avisleser stusset kraftig over da saken omsider ble kjent, kan ha mange forklaringer. Det må likevel allerede nå være tillatt å stille spørsmålet: kan den så tidlig skakkjørte etterforskningen også handle om at det dreide seg om et barn? Kanskje. Kanskje ikke. Når jeg likevel spør, er det fordi barn er ekstra sårbare. Dersom de skal ha de samme rettssikkerhetsgarantier som voksne, må de tas særlig vare på. De er prisgitt andre for å bli hørt. De inngår ikke i store nettverk med ivaretakere og talspersoner annet enn gjennom sine foreldre.

Når barn i tillegg er av utenlandsk opprinnelse, med de løsere forbindelser det ofte innebærer til offentlige systemer, må de få mer oppmerksomhet og møtes med skarpere årvåkenhet fra de norske myndigheter som skal sikre dem rettferdig behandling. Og det handler ikke først og fremst om verken penger eller regelverk. Det handler om å ta barn på alvor. Helst mens de ennå lever. Og i alle fall når de dør.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!