En sko er en sko er en sko er en sko...

En sko er en sko er en sko er en sko...

Vis bildetekst
Foto: NTB Scanpix

Å sko seg

Har du prøvd å kjøpe et par sko i det siste? Det er umulig.

Man skal ikke klage for mye over et privilegert liv i verdens rikeste land i verdens mest fredelige hjørne langt borte fra både USA og Syria og med sunne barn og ganske trygg jobb og godt nettverk og strålende naboer og fin familie og penger på bok. Men å kjøpe seg et par sko er et helvete. Jeg vet ikke bedre måter å beskrive det på.

Jeg ikler meg daglig mitt par Adidas Spezial. Lyseblå med de tre klassiske stripene. Et par håndballsko. En av livets mange ironier, der altså. De er flate som pannekaker, og har gitt meg varig betennelse i begge akillessenene. Men jeg elsker dem. Disse har jeg gått med siden sommeren 2002. Da de ble kjøpt i Berlin. Altså ikke nøyaktig de samme skoene hele tida, men den samme modellen. Derfor betennelsen. 16 år. Det er blitt noen mil uten oppbygning for hælen og noen formanende fysioterapeuter. Men jeg har hatt godt feste på parkett. I alle disse åra.

Den femte generasjonen av disse skoa er nå på vei ned i den evige skoesken. Det må handles inn noe nytt. Og fordi jeg er stiv som en stokk i begge beina, har jeg lekt med den ganske så ville ideen om å kjøpe en helt annen type sko! Altså av medisinske årsaker. Å finne like fine sko ser jeg på som en umulighet. Men jeg tenkte jeg skulle gå og se hva de hadde. Det var sjokkerende. Paralyserende. Som når guttungen skal se film på Netflix og det flimrer hundrevis av valg foran øynene hans. Han ender med å sitte apatisk og scrolle. Og scrolle. Og scrolle.

Hva er så flott med det moderne livet? Valgfriheten og de nærmest uendelige mulighetene, vil nok mange si. Jeg, derimot, savner Sovjet. Og som jeg savnet det der jeg sto med to hippe guttunger helt nederst i 20-åra i Grensen. Overalt, på alle vegger og utspring var det sko. Fra gulv til tak. Ikke fordi alle nummer fra 34 og oppover var representert. Nei, hver eneste sko, hundrevis av dem, var unik. Egen type, egen farge, eget navn, eget mønster, egen kvalitet, egen bruk. Egen story, som det heter. Hva vil du at skoen skal si om deg? Minst mulig.

Å savne gamle Sovjet er åpenbart et noe reaksjonært standpunkt. Men har du gått inn i en forretning i det siste og sett på sko? Prøv! Det er galskap. Og når du endelig har stått og speidet på veggen av sko så lenge at du til slutt tror det er et par der oppe du liker, og på dette punktet er du svimmel fordi du har stått med hodet vinklet opp i tre kvarter, ja, så kan du ta deg F på at 20-åringen lakonisk sier: Sorry, det er en damemodell. Så er det å begynne på nytt.

Njet til dette, altså. Vestens valgfrihet og overflod er drepen. Njet til alle valgene. Det er lammende. Selv tvangsgiftermål er jeg åpen for, i det minste for å diskutere. Jeg tror litt på det. Men det er først og fremst vareutvalget i Sovjet på 70-tallet jeg er nostalgisk rundt. Ikke at jeg tror at de hadde det så godt, sovjeterne, men de hadde færre problemer med å finne sko og klær som de likte. Det var nemlig ikke stort å like: Skulle jakka være rød eller blå? Det var valgene du hadde. Så var neste spørsmålet fra dama på Samvirkelaget i Murmansk – skal du ha den stor eller liten?

Det blir nok et par lyseblå Adidas Spezial til. Ganske store. På postordre.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!