Hva er det som gjør at nordmenn alltid reiser hjem igjen, uansett? No matter what? Det var min mexicanske venn Alex som spurte, en av mine beste venner fra mine sju år i New York. For jeg har gjort som så mange nordmenn før meg, selv om jeg alltid sa jeg var annerledes (tror vi ikke alltid det?) – jeg har vendt tilbake, hjem til det norske, til det trygge, til ishålke, rent vann og velferdsstat.
Selv Leiv Eiriksson, som «oppdaget» Amerika nesten 500 år før italienske Christofer Columbus, vendte hjem. Han ble en stund i den nye verden, men seilte etter hvert tilbake til isødet i nord. Uten sammenligning for øvrig, ser det ut til at nordmenn som reiser ut ofte, følger Eirikssons eksempel. I løpet av årene i USA hadde jeg venner fra omtrent hele verden, fra Singapore, Italia, Argentina, Uganda, Australia. Mange blir et par år og reiser videre eller tilbake. En del slår seg ned for godt. Så godt som alle nordmenn jeg har blitt kjent med, har etter hvert flyttet hjem. Hvorfor? Jeg har hørt med et dusin andre hjemkomne for å finne ut av hva det er som trekker oss tilbake til dette nordlige lille hjørnet av verden. Mye handler selvfølgelig om familie og penger. Men det er mer. Her er noen av svarene jeg fikk:
Familie og venner. Dette er det mest åpenbare, og gjelder for omtrent alle.
Frykten for å bli rotløs. Når en bor lenge ute møter en dem stadig, de rotløse, de uten retning eller hjem. Noen elsker det. De fleste virker litt ustøe.
Likhet, likestilling og dugnad. Vi er best på nesten alt dette, og det gjør folk glade. Bare se på FNs lykkekåring, der Norge toppet lista i 2017.
Liten konkurranse om gode jobber. Det er kanskje ikke bare bare å få en bra og fast jobb her heller. Men prøv i Spania. Lykke til.
Ren, variert og tilgjengelig natur. Alle svarer naturen, det er ingen overraskelse. Ta T-banen (som går presis) til Sognsvann eller Skullerud og gå på ski. New York føles veldig langt unna, og akkurat da kjennes det helt riktig.
Alt fungerer og er godt organisert. Sett pris på det neste gang du tar tog som ikke krasjer, drikker det rene vannet fra springen og når du kan forhåndsstemme mange uker før stortingsvalget. Det er kanskje kaldt ute, men vinduene er tette.
Trygt og bekymringsløst. Du kan alltids bekymre deg. Også nordmenn har gjeld. Men det betyr ofte at de har et hjem. Det er bedre å bekymre seg over huslån enn over om du er trygg når du legger deg for å sove.
Balanse mellom jobb og fritid. Vår nest beste eksportverdi. Det største spørsmålet for mine hjemvendte venner er hva nordmenn tar seg til etter klokken 16?
Det går greit å være middelmådig, du klarer deg likevel. Dette høres kanskje flåsete ut, men det er viktig. Du trenger ikke smiske eller være den beste i klassen, du får deg en jobb (eller trygd) og det ordner seg som regel.
Jobbsikkerhet. Det går knapt an å overdrive viktigheten av dette. I USA er det ikke-eksisterende. Jeg har venner som har fått sparken på dagen, uten kompensasjon, uten forklaring. Dette må vi ta vare på.
Velferdsstaten. Toppen av kransekaka og vår beste eksportverdi. Gratis utdanning. Å gå til legen uten å bekymre seg over at hun anbefaler unødvendige inngrep fordi hun tjener penger på det, er en fantastisk følelse. Å vite at folk rundt deg stort sett blir tatt vare på, er uvurderlig.
Det er en ganske lang liste, eller hva? En blanding av bedagelighet, økonomi, natur og velferdsstat. Alle vender selvfølgelig ikke hjem. Noen skylder på været. Andre på jobbsituasjonen. For det er ikke alltid lett å komme inn på det norske arbeidsmarkedet, selv med utdanning fra internasjonale eliteinstitusjoner. Da en venn med journalistutdanning fra Storbritannia ville tilbake, fikk han ikke praksisplass i noen norske redaksjoner. Til slutt måtte han ta til takke med en plass i The Guardian, Storbritannias kanskje beste avis. Andre, med toppjobber i FN på CV-en, havner langt bak i køen på det norske arbeidsmarkedet. Norske arbeidsgivere ser ut til å foretrekke det kjente, det kjære, kanskje til og med det middelmådige. Det er synd. Og uklokt.
Det er mulig det er frykten for ikke å få jobb som gjør at færre norske studenter søker seg til studieplasser utenfor Norge enn før. Det gjør både Norge til et kjedeligere land og nordmenn mindre åpne til verden. Ikke minst går det norske samfunnet glipp av kunnskap, språk, ideer og erfaringer fra folk som har tittet ut av velstandsbobla og fått nye blikk og nye innsikt. Det finnes flere måter å leve gode liv på enn den bejublede norske kjernefamilien. Vi kan lære av hvordan andre organiserer samfunnet. Vi kan lære å se folk i øynene og snakke med ukjente. Danne kooperativer. Ta vare på naboen.
Det er fint å komme tilbake. Men jeg håper nordmenn fortsetter å reise, bo og jobbe utenfor vår trygge borg av velstand. Det gjør ikke bare at vi setter enormt pris på det vi har og vil kjempe for å beholde det. Vi har også mye å lære. Og vi kan alltids reise hjem.